I etterdønningene av Vietnamkrigen ble landets sosiale og økonomiske strukturer radikalt omformet. For mange i middel- og overklassen betydde den kommunistiske seieren et totalt brudd med tidligere liv – tap av både eiendom, yrke og sosial status. John Chr. Knudsen beskriver i Hjelpeapparat, flyktninger og livsløp (1986) hvordan disse gruppene ble overrepresentert blant vietnamesiske flyktninger som kom til Norge. Fabrikkeiere, byråkrater, forretningsfolk og deres familier, som alle hadde noe å tape på revolusjonens omfordeling, ble brått presset ut av sine livsrammer, og følgelig så seg nødt til å tilpasse seg en ny virkelig i et nytt land.
Klikk bildene for videolenker
Blant disse finner vi flyktningene i de tidlige 1980-årene ble plukket opp av det norske lasteskipet Tysla. Av disse har Memoar intervjuet fire individer som alle opplevde den samme flukten, enten som barn, ungdom eller voksen – alene, eller med familiemedlemmer. Flyktningene møtes nå årlig for å markere hendelsen – i år (2025) treffes de i Lillehammer.
Moy Tang
Moy Tang, datter av en velstående fabrikkherre i Vietnam, forteller om en familie som mistet sin status da kommunistene tok makten. For henne ble flukten følgelig et brudd med en hel livsform. Å være 17 år, livredd for vann, og på vei ut i det ukjente – det hele setter en kroppslig signatur på minnene: kulde, sult og sykdom, blandet med opplevelsen av at brødrene hennes (for unge til riktig å forstå situasjonen) bare syntes det hele var en lek.
Moy Tang, intervjuet av Dane Lundberg
«Jeg viste ikke hvor jeg skulle,» sier Moy Tang «-jeg skulle vekk og finne frihet» [0:02:13]
Hun hadde forsøkt å flykte landet flere ganger før, da også sammen med sine yngre brødre. Moy ble da satt i fengsel, mens brødrene (som var mye yngre) ble holdt av politivesenet mot kausjon. Det var på fars fordring at barna skulle legge på flukt.
«Jeg var lenge bitter på min far. Jeg var jo livredd for havet.» [0:11:14]
Moys beste minne knyttet med å bli hentet av Tysla er en varm dusj. Etter dette kom det første måltidet på lenge – og med det, drikke i form av en liten melkekartong. Alle vietnameserne ble dårlige av melken. Det var en lang dag, og alt i alt – en god dag. Hun husker særlig en nordmann kalt Robert som hjalp henne med å skrive et brev hjem, samt donerte klær og viste henne omsorg.
Moy er fra den kinesiske minoriteten i Vietnam. Disse utgjør ca. 10% av den vietnamesiske befolkningen, og har i stor grad beholdt sitt språk og sin kultur. Ifølge John Chr. Knudsen, emeritus i Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen, har dette gjennom tidene ført til en prekær situasjon med mulige fremtidige ringvirkninger blant det vietnamesiske miljøet i Norge:
I Vietnam har forholdet mellom ‘vietnamesere’ og ‘kinesere’ ofte vært anspent, ikke minst som et resultat av ‘kinesernes’ kontroll over bøndene gjennom pengelån og monopol på handel og risproduksjon. Kineserne tilhørte langt fra bunnen i den tradisjonelle kinesiske modell av samfunnet. Spørsmålet er om slike historiske konflikter (sammen med motsetninger skapt gjennom den nærmere 1000 årige kinesiske okkupasjonen av Vietnam fra 111 f.Kr. til år 939) får konsekvenser for samhandling mellom ‘vietnamesere’ og ‘kinesere’ også i Norge? [1]
Thuy Duong
Thuy Duong forlot Vietnam med sin ti år gamle bror etter flere mislykkede fluktforsøk. Hun var da selv tretten år gammel. Grunnet den store økonomiske invisteringen måtte moren, samt resten av familien, bli igjen i gamlelandet. Hun beskriver reisen som en blanding av tvunget stillhet og frykt, krydret med generell barnlig uvitenhet. Tapet av hjem og status ble ikke fullt ut forstått før senere; i øyeblikket var målet å komme seg vekk, hvor enn «vekk» måtte være.
Thuy Duong, intervjuet av Dane Lundberg
Stemningen på båten var, ifølge Thuy, meget lavmælt. De led alle under redsel for å bli tatt av politiet, på vann som på land. Etter noen dager stoppet motoren på båten opp etter en intenst voldsom storm. Det var dramatisk, dog Thuy mener hun og broren var for unge til å riktig forstå alvoret der og da.
«Vi kunne alle ha dødd,» sier hun «-tanken slo meg ikke før mange år senere.» [0:05:11]
Dagen da M/S Tysla kom er en dag hun husker godt: de hadde alle såre rumper – pisket av vind og saltvann, samt såre av evig å sitte stille. Thuy sier de ble godt tatt imot av nordmennene. Hun hadde dog ingen følelse av å være «reddet» … hun var «–for ung for slike følelser», sier hun.
Hy Huynh
Hy Huynhs familie var motivert av en enkel vurdering: «Alt var bedre enn å bo der.» Selv var han bare fem år gammel da han flyktet med sin far og søster. Familien endte til slutt opp i Lillehammer, der Hy vokste opp med respekt for både vietnamesisk kultur og norske verdier. Han forteller om gode møter med skolevesenet, men også hvordan de vietnamesiske flyktningene i starten bodde tett sammen og støttet hverandre. Han har senere reflektert over den doble identiteten:
Hy Huynh, intervjuet av Dane Lundberg
«Norge er min families hjem, men mine barn skal få vite hvor de kommer fra.» [0:17:35]
Når han mye besøkte Vietnam for første gang, hadde han en følelse av at han ikke riktig kjente landet, tross for at han føler en tilknytning. «Hjemme» er Lillehammer – for det var der han vokste opp. Thuy jobber i Norge som lærer, og beundrer med et glimt i øye statusen yrket har i gamlelandet:
«Lærere er nesten sidestilt med foreldre i henhold til respekt!» [0:12:19]
Respekt for autoritetsfigurer – eldre og foreldre særlig – er noe ved den vietnamesiske kulturen som Hy verdsetter høyest. Hy føler seg ellers stort-sett norsk, med unntak av når han besøker sine foreldre, der den gamle kulturen er godt forankret. Han har aldri hatt problemer med å tilpasse seg det ene eller det andre og føler seg godt tatt imot i begge identitetsgrupper.
Duong Van Mau
Duong ønsker ikke å fortelle om hvorfor han dro fra gamlelandet, da han «-ikke ønsker å snakke om politikk». Det kan følgelig antas at han var i opposisjon til Vietnams kommunistparti, når dets maktapparat kom i seierstog sørover etter borgerkrigen.
Duong var over førti år gammel når han fluktet fra Vietnam, og han tok med seg familien – både kone og barn – på den farefulle ferden i håp om et bedre liv.
Duong Van Mau, intervjuet av Dane Lundberg
Duong beskriver et stormfullt fluktforsøk. Mange båter raste forbi uten å plukke dem opp, til tross for at de var meget synlige. Når han så den norske båten Tysla, tenkte han at den, i likhet med de andre båtene, også ville seile forbi. Når han dog så den stanse, håpte han på at mannskapet kanskje skulle fø dem med forsyninger … men etter to timers ventetid fikk de heller lov til å gå om bord.
Kvinner og barn fikk først klatre opp etter tauet som Tysla-mannskapet kastet ned til dem. De fikk alle servert ris om bord, og det var til stor glede for alle flyktningene. Neste fulgte varme dusjer og tørre, putelagte senger.
De ble så ført til Hong-Kong. Der ble de i tre måneder, internert i et fengsel kalt «Victoria Prison». Det var der fikk de vite at de alle skulle få bo i Norge. Flyktningene visste lite om landet forut, annet enn at de hadde sett noen videoer av landet mens de var om bord på båten Tysla. Videre fulgte seks måneder i Filipinene for å delta på norskkurs.
Neste stopp for Duong og familien var Stavanger. Han fikk nesten umiddelbart jobb som maler – men han spesifiserer at han ikke identifiserer seg ikke som en «maler» – det var simpelthen jobben han fikk. Duang bor stadig i Stavanger, men jobber ikke lenger med slikt.
Det norske språket var vanskelig å tilpasse seg. Det andre – maten, kulturen et cetera – var enklere. Han liker godt både Norge og Stavanger; dets folk og dets vaner.
I boken Hjelpeapparat, flyktninger og livsløp: fra Vietnam via transittleir til Norge beskriver Knudsen hvordan vietnamesiske flyktninger ofte ikke opplevde seg som én samlet gruppe. Familier holdt seg for seg selv, og enslige ble ofte marginalisert i leirene. Det etniske skillet var også gjeldende, da den kinesiske minoriteten i Vietnam ofte ble sett på med en viss mistro fra resten. For Tysla-flyktningene fantes likevel en viss kollektivitet, særlig i Lillehammer, der flere av flyktningene bodde tett sammen til å begynne med. Dette fellesskapet ser dog ut til å ha vært preget av klasseerfaringer: mange av de vietnamesiske flyktningene hadde bakgrunn fra urbane middelklasser.
Disse fortellingene er mer enn personlige minner … de er vitnesbyrd om en bestemt sosial gruppes møte med utvandring. Der politiske og økonomiske analyser gjerne opererer med aggregater, gir de muntlige historiene innsyn i hvordan identiteten overlever – eller brytes ned – i eksil. Til eksempel kan Hy Huynhs vektlegging av respekt for autoriteter nevnes, samt Moys minne om fabrikken som gikk tapt. Begge er uttrykk for verdier og erfaringer formet av et liv i en posisjon som ikke lenger finnes.
I møte med Norge har denne gruppen omformet sine praksiser mens de har tviholdt på den særegne «annerledesheten». I den forstand er deres beretninger også fortellinger om sosial transformasjon – om hvordan mennesker fra et tapt privilegium bygger nye liv i et nytt samfunn … hvor dog erindringen om «hvem man engang var» aldri helt forsvinner.
[1] side 27, John Chr. Knudsen, Hjelpeapparat, flyktninger og livsløp: fra Vietnam via transittleir til Norge, Oslo 1986
Memoar.blog 