Det multikulturelle mennesket er et moderne fenomen i utbredt skala. Tidligere – meget tidligere – hadde vi raringer som Diogenes av Sinope som påropte seg en kosmopolitisk identitet, til grov forargelse for det gammelgreske bystat-samfunnet. Romani-folket, likeså, har vandret på tvers av jordkloden siden tidlig middelalder med et dusin forskjellige ferdigutviklede språk og «nasjonaliteter» og ende flere evig ulmende i den etymologiske smeltedigelen. Blant jødene i fordums (og moderne) tid fantes flere språklige og etniske identiteter i ett og samme hushold – og kanskje enda flere hos deres fettere og kusiner, onkler og tanter – selv de som, tross for at de var «lik» slik en selv, talte et fremmed språk, om så jiddisk eller jødespansk. Dette moderne fenomenet har altså forankringer i det som både var og er … men det er allikevel noe ytterst annerledes … og ytterst moderne med det hele.
Klikk bildene for videolenker
Disse nevnte folkegrupper kan omtales som «Anywheres», jamfør David Goodharts bok «The Road to Somewhere«, som hevder det finnes en ideologisk og materiell konflikt mellom kosmopolitter og «borgere». Sistnevnte gruppe omtales der som «Somewheres». Førstnevnte er mobile, utdannede verdensborgere med identitet knyttet til prestasjoner og oppnådde mål. Somewheres er mer tradisjonsorienterte og mindre mobile, med identitet knyttet til opphav og lokale forhold. Med andre ord, sistnevnte består ofte av personer med lavere utdanning og sterk tilknytning til et bestemt geografisk sted, mens «Anywheres» er mer mobile, har høyere utdanning og en identitet som i større grad hviler på oppnådde (eller fremtidige akademiske) prestasjoner enn på hva som er å hente lokalt … ifølge Goodhart utgjør Somewheres flertallet, men de omtales allikevel politisk marginalisert – tenk på bygdeværinger og urbanske generasjons-gjengangere, kontra Rhodes Scholars (og dets ekvalienter) og de som jobber for multinasjonale kompanier og/eller internasjonale heftelser.
Goodharts tese er at tradisjonelle klasseinndelinger i stor grad har blitt skjøvet til side av et mer grunnleggende skille som hefter seg på kultur og identitet. I dette henseende må det nevnes at forfatteren er av en liberal-konservativ dreining, og følgelig ikke beskjeftiger seg stort på klassefordringer som sådan. Det sagt, er det et interessant argument. Goodharts distinksjoner er å se i samfunnet – både de som konservativt knytter seg til landet (og gjerne en spesifikk eiendom) og de som lever løsrevet fra sted og tradisjon: rotløse, ofte urbane kosmopolitter uten nevneverdige familieknytninger.
Sistnevnte kan dog ikke sies om Neil og Maikiko Slettehaughs familie. De har i løpet av sensommeren 2025 latt seg intervjue av Memoar om deres flerkulturelle, multinasjonale identitet.
Neil
Neil Slettehaugh er fjerde generasjons norsk-amerikaner, vokst opp i Minneapolis – Minnesota, USA. Hans tipp-oldefar utvandret fra Slettehaug i Naustdal til Sambandsstatene på 1880-tallet. I Minneapolis-området hvor han vokste opp, fantes et miljø der den norske arven, om så krøkket og uten knytning til det gamle språket, sto støtt.
Neil Slettehaugh, intervjuet av Bjørn Enes
«Der jeg vokste opp i Minneapolis var det mange skandinaver, særlig nordmenn. Folk kjente til lefse og lutefisk og noen helt grunnleggende norske tradisjoner,» forteller Neil. [0:03:21]
Som voksen besøkte Neil for første gang slektsgården Slettehaug i Norge. Før reisen hadde han kun hatt kontakt med sine norske slektninger gjennom e-post og sosiale medier. Neil forteller: «Jeg har aldri møtt dem, annet enn gjennom kontakt via e-post og tidlig Facebook. I Oslo fikk vi treffe noen av slekten, og vi skal møte flere på gården» [02:18.200 → 02:30.000]
Neil er utdannet kjemiingeniør og har senere arbeidet innen datavitenskap. Etter studiene reiste han til Japan, hvor han underviste i engelsk. Han vendte senere tilbake dit for å jobbe som ingeniør. Neil har også arbeidet og studert videre i USA, men siden 2011 har han bodd i Roma med sin familie.
Han er gift og har to døtre. Den eldste ble født i Minnesota, den yngste i Japan. Familien har flyttet mellom USA, Japan og Italia. Døtrene har vokst opp med engelsk og japansk i hjemmet, og har lært seg italiensk gjennom oppvekstmiljø og utdanning.
«De identifiserer seg både som amerikanske og japanske, men de føler også at en del av dem er italiensk … [0:29:10] … når de er i USA, har de en amerikansk identitet, men de føler seg ikke nødvendigvis som andre amerikanere gjør … det samme i Japan … det finnes en tilknytning, men også utfordringen ved ikke å være fullt ut en del av én kultur.» [0:31:07]
Makiko Taguchi
Makiko er født i den nordlige delen av Honshu i Japan, men tilhører verden like mye som hun tilhører sitt fødested. Som datter av protestantiske misjonærer tilbrakte hun store deler av sin barndom i Latin-Amerika – først i Costa Rica, deretter Ecuador, og til slutt Peru, som hun i dag betegner som sitt «andre hjemland». Det var i Lima hun vokste opp blant nikkei-samfunnene – et begrep hun forklarer som betegnelsen på japanske emigranter og deres etterkommere i Sør-Amerika.
Maikiko Taguchi Slettehaugh, intervjuet av Sebastian Kaasa
Hun minnes tydelig hvordan president Fujimoris periode på 90-tallet satte et uutslettelig preg på det peruansk-japanske samfunnet, der også hennes egne foreldre ble dratt inn i gisseldramaet på den japanske ambassaden i 1996.
I dag identifiserer Makiko seg som en «jordboer» – et menneske først, så statsborger etterpå. Hun arbeider for FN, og hun føler seg godt i stand til å se fellestrekk på tvers av kulturer og landegrenser.
«Jeg ser en eldre kvinne som arbeider på et jorde i Afrika,» sier hun, «og hun minner meg likevel om min tante på landsbygda i Japan.» [01:16:09]
Maikiko bor nå i Roma med sin mann og deres to døtre, Sophia og Saya. Eldstedatteren (Sophia) ble født i USA, den yngste i Japan, og begge har vokst opp med japansk og engelsk i hjemmet, samtidig som det italienske språket senere har blitt en naturlig del av deres hverdag.
Sophia Taguchi
Sophia er den eldste datteren, født i Minnesota, oppvokst i Roma, og nå bosatt i Rotterdam hvor hun studerer molekylærbiologi. Hun snakker tre språk – engelsk, japansk og italiensk (dessuten lærer hun seg fransk) – men er like komfortabel i ingen av dem som i alle.
Sophia Taguchi Slettehaugh, intervjuet av Sebastian Kaasa
«Jeg føler meg ikke mer den ene enn den andre. Jeg er mer en blanding av alt.» [0:23:34]
Sophia kaller seg selv for et «barn av verden». Hun føler seg europeisk uten å nødvendigvis være det med blodet, og japansk og amerikansk uten å føle seg fullstendig hjemme i noen av landene. Hun støtter Italia i fotball, avviser amerikansk politikk og lager pasta og japanske risretter i et hybelkjøkken i Nederland.
Saya Taguchi
Saya, den mellomste, ble født i Tokyo, men flyttet til USA som spedbarn og deretter til Italia som femåring. Hun studerte også en periode i Minnesota, men returnerte til Europa for å ta en pause, reise og finne seg selv.
Hun er mer innadvendt enn sin søster, men minst like reflektert. Hun minnes hvordan den lille japanske skolen i Roma føltes trygg til tross for at hun var en av svært få elever – til tider den eneste. Det amerikanske miljøet derimot, var hardere, preget av klassisme og rasisme.
Saya Taguchi Slettehaugh, intervjuet av Sebastian Kaasa
Saya tenker på å flytte tilbake til Japan eller Italia om hun en dag skal stifte familie, men akkurat nå er hun i et mellomrom – en tilstand hun dog har blitt vant til.
«Det tar tid for meg å føle meg hjemme,» innrømmer hun. «Det er ikke et sted, det er et tidsspørsmål.» [0:40:58]
Familien Slettehaugh/Taguchi står som et levende motstykke til David Goodharts teoretiske rammeverk. De er ikke bare «Anywheres» i den forstand at de er høyt utdannede og mobile … deres identitet er langt mer nyansert enn begrepet tilstrekkelig fanger. De har plantet røtter i flere jordlag samtidig.
Deres historie viser at den moderne, flerkulturelle identiteten ikke nødvendigvis er en konflikt mellom «Somewhere» og «Anywhere», men en kompleks syntese av begge. Neil har funnet en dypere forståelse av sin norske arv gjennom et direkte møte med slektsgården – en typisk «Somewhere»-erfaring – samtidig som han lever et «Anywhere»-liv i Roma. Makiko omfavner sin rolle som «jordboer», men bærer på et uutslettelig preg av både det japanske lokalsamfunnet hun ble født inn i og det peruanske som formet hennes barndom. Døtrenes identitetsdanning, preget av både tilhørighet og utenforskap, avviser en enkel tilhørighet til én enkelt kategori.
I en tid der nasjonalistiske krefter igjen trekker grenser sterkere, minner denne familien om at identitet ikke er et nullsumspill. Deres flerkulturelle eksistens er et svar på en globalisert verden – likt ved å definere tilhørigheten på nytt til noe bredere og rikere. Familien Taguchi Slettehaugh viser at når man først tilhører et sted, utelukker ikke dette det å tilhøre mange flere.
Memoar.blog 