I skyggen av Finnmarksvidda, ved munningen av Altavassdraget, ligger byen Alta. Den nordligste byen i verden med et femsifret innbyggertall, Alta forblir et knutepunkt for diverse folkegrupper … og utgjør følgelig en vedvarende, levende beretning om identitetsforhandling. Gjennom en rekke personlige vitnesbyrd fra lokale hold, avdekkes det i denne teksten to temaer som stadig former regionens særpreg: en gradvis og kompleks fornorskningsprosess rettet mot regionens minoritetsgrupper og de vedvarende arrene etter den tyske okkupasjonen. Denne artikkelen tar sikte på å systematisere og analysere de presenterte fortellingene (syv stykker alt i alt) for videre å forsøke belyse hvordan større nasjonale og globale prosesser nødvendigvis må forstås gjennom det lokale og det rent personlige.
Klikk bildene for videolenker
Fornorskningsprosessen i Finnmark
Den syvende juli nitten-trettiseks gikk stortinget inn for å avskaffe all bruk av kvensk i den norske skole. Med dette startet fornorskningsprosessen av de finske etterkommerne i Nord-Norge.[1] Fornorskingen i Alta var dog ikke utelukkende et resultat av statlig assimileringspolitikk. Det virker også i stor grad en indre, familiedrevet prosess – drevet (til en viss grad) av pragmatisme og et ønske om sosial tilpasning. Harry Walter Thomassen, født i 1953, vokste opp i Elvebakken i Alta og har familiære røtter tilbake til finske innvandrere på 1800-tallet. Han beskriver et flerkulturelt opphav med kvenske, norske, og svenske forbindelser.
Det finske språk, sier Harry, var en naturlig del av lokalsamfunnet tidligere – også i hjemmet –, men det ble etter hvert borte, til dels grunnet foreldregenerasjonenes ønske om at barna skulle «slippe å lære det». Harry beskriver at han som guttunge fant det frustrerende å sitte om kvelden for å bare høre kvensk fra de voksne … det ble på et vis foreldrenes hemmelige språk.
Harry Walter Thomassen, intervjuet av Sebastian Kaasa
«De kvenske genene er her stadig,» sier Harry «-men språket har forsvunnet.» [0:01:09]
Skillet mellom etnisk arv og kulturell praksis gjentas på tvers av fortellingene. Hege Andersen (tredje generasjons altaværing) er av finsk-russisk avstamming. Familien hennes er originalt fra det østlige Karelen – hennes oldemor på morsiden var en kjent skjøge som fikk mange barn med ulike fedre – dessuten drev hun brygging av brennevin til personlig profitt. Hun ble tvangsflyttet til Finnland i løpet av vinterkrigen, sammen med andre etniske finner på russisk side av Karelen, og der fikk hun jobb som veibygger. Oldemoren var tidligere ansatt som guvernante for den siste tsarfamilien, en «profesjonell bleieskifter», for å si det med fortellerens egne ord. I denne sammenhengen fikk oldemoren barn med en russisk soldat – og mistet følgelig jobben. Hun rømte ut av Russlands politiske kjerne når revolusjonen herjet i landet.
Oldemoren bygde seg så en hytte i Karelen, og der bodde hun med sine barn helt frem til eldstesønnen – barnet til den russiske soldaten – jagde kvinnene i familien ut til skogen med øks og tok hytten som sin egen. Hun rakk dog først å føde Heges bestemor, samt flere andre jentebarn. Det fortelles videre om at hun en gang dro til Kautokeino for å delta i et bryllup, og da tok hun seg frem på et særegent vis: med snø-kjerre dratt av en liten reinsdyrflokk. I Nord-Norge fant hun seg en gubbe som hun likte godt, og de bosatte seg sammen i Alta.
Hege Andersson, intervjuet av Sebastian Kaasa
Heges mormor snakket selv finsk, men lærte aldri språket til sine barn eller barnebarn. Til dels, tror Hege, skyldes dette skammen rundt familiehistorien. Når fortelleren selv var i Karelen for å besøke fjerne slektninger, ble mormoren svært unnvikende:
«Hun kom jo til Norge midt i den store fornorskningsperioden. Det er en del av det, og delvis fordi hun ville ikke at noen skulle vite om det her (historien om hennes mor). For det var både synd og skam» [0:11:21]
Slike individuelle historier viser hvordan kvenene ble til i Norge. Ofte var det tilfeldighetene som rådde – Heges oldemor kunne like godt endt opp i et annet land, eller forblitt i Norge –, andre ganger virket historien styrt av de rent materielle kondisjonene.
Kåfjord kobbergruve i Alta, etablert i 1826, var et av Nord-Norges viktigste industriprosjekter på 1800-tallet. Den var under engelsk styre og drift fra starten og gjennom sin gullalder frem til 1878, da den ble nedlagt på grunn av fallende kobberpriser. Etter en lang periode hvor gruven lå brakk ble driften gjenopptatt av en svensk bedrift i 1896. Etter fjorten år med ny drift ble gruven stengt ned for godt.
Under andre verdenskrig var tidligere Kåfjord gruve og dens nærliggende havn av strategisk betydning for den tyske krigsmarine. Anlegget ble ikke gjenåpnet for gruvedrift, men havnen og infrastrukturen ble utbygd og brukt som base for tyske marinefartøyer. Området hadde også tysk etterretningsaktivitet og var en del av det større «Festung Norwegen». Etter krigen ble gjenværende bygninger og materialer fra gruveanlegget demontert og gjenbrukt i gjenreisningen av det nedbrente Alta.
Gruvedriften trakk både søringer, finner og utlendinger mot Nord-Norge på 1800 tallet. Uår i Finland (grunnet delingen av det finske Lappland mellom Russland og Sverige og påfølgende brudd i handelsrutene[2]) led til stor finsk immigrasjon mot gruven i Nord – og finnene (kvenene) – utgjorde snart en betydelig minoritet i Alta.[3]
Ifølge Lars Hapalathi, som selv stammer fra finske gruvearbeidere i Kåfjord, ble prospektet gjort da en lokal pike snublet over en vakker liten sten i området … for så å presentere den til sine foreldre. Stenen viste seg å være full av kobber.
Lars Hapalahti studerer data fra sin egen slektsforskning og noterer seg en bevisst endring i den kvenske selvforståelsen: i folketellingen fra 1865 står det at hans tippoldefar «taler kvensk», mens det bare ti år senere står om andre i familien at de «taler norsk». Han er selv forsiktig med begrepet «kven» og foretrekker «finske innvandrere» eller «finsk avstamming».
Lars Hapalthi, intervjuet av Sebastian Kaasa
«Kvensk, slik jeg ser det, er mer en finsk dialekt enn et selvstendig språk» [0:34:26]
Selv om språkbruken forsvant, forble den etniske miksen en grunnleggende, om ikke alltid synlig (rettere sagt hørbar) del av Altas identitet. Fortellerne beskriver et komplekst nettverk av opprinnelser som utfordrer enhver enkel nasjonal tilhørighet. Hege Andersen, for eksempel, identifiserer seg ikke entydig. Hun er «seg selv» – ikke same, nordmann eller kven. Det sagt, i Finland føler hun seg «litt finsk». Blant samene likeså i henhold til dem, og blant nordmenn – det samme.
Pål Sivertsen beskriver Alta som en «smeltedigel av kulturer» og peker på et rent geografisk skille. Tverrdalen ble befolket av norske innvandrere fra sør, mens kystområdene mer var preget av kvensk og samisk kultur. Etter hvert har alle gruppene blandet seg – og det er dette som er grunnlaget for den finnmarkske identiteten, ifølge fortelleren.
Pål Sivertsen, intervjuet av Sebastian Kaasa
«Alta er en sånn smeltedigel, egentlig. Her har du både russere, svensker, finlendere, nordmenn og samer» [1:07:24]
Det multietniske landskapet Pål beskriver virker være et produkt av kontinuerlig migrasjon, samt utvandring og påfølgende innhenting av fremmedartede påfunn og ideer. Tre av hans oldefars brødre emigrerte til Alaska, og fant der gull under «gold-rushet» i Nome. Dette sto i kontrast til det som beskrives som en kummelig tilværelse i Alta på femtitallet. Store deler av Pål Sivertsens familie emigrerte følgelig til Amerika, og han sier selv at han har et nært forhold til de amerikanske slektningene sine.
Mens fornorskningspolitikken systematisk arbeidet for å assimilere Finnmarks befolkning gjennom institusjonelle virkemidler som skole, skulle den strukturelle undertrykkelsen få en brutal, fysisk parallell under krigen. Fra språkpolitikkens psykologiske virkninger til de faktiske, fysiske ruinene etter nedbrenningen av landedelen, ble Finnmarksbefolkningen utsatt for to forskjellige erobringer hvor uteforstående maktaparat satte egne strategiske interesser over menneskelivet som der dvelte.
Den brente jords taktikk
Arven etter verdenskrigens herjinger i Finnmark er knapt et kapittel i de sørnorske historiebøkene, men det oppleves dog av nordlendingene som en høyst definerende og formativ erfaring. Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms høsten nitten-førtifire er et tilbakevendende traume i nesten alle fortellingene, delt på tvers av generasjonene. Gulla Jørgensen, som selv når det hendte var svært liten, har dog et klart minne:
«Jeg husker veldig godt at vi sto og så på et svidd hull i bakken. Der hadde huset vårt stått før det ble sprengt i filler.» [0:04:40]
Gulla identifiserer seg som norsk, men har også kvensk opphav. Bestemoren kunne selv et par kvenske ord, men i likhet med de andre fortellerne ble ikke dette videreført til verken barn eller barnebarn. Fornorskningsprosessen, om så det faktiske presset ble instigert og kom utad, virker til en viss grad å ha blitt utøvd nedenfor og opp gjennom den kvenske befolkningens egne beviste handlinger.
Gulla Jørgensen, intervjuet av Sebastian Kaasa
Etter at alt var brent, fortsatte livet dog i en midlertidig brakkeleir. Gulla beskriver brakken som en «stor spisesal» – det var slik hun oppfattet den som et lite barn. Her fant barna glede i småting: de kunne gjemme seg under bord som fedrene hadde snekret og de lekte voksne ved felleskjøkkenet, der hvor mødrene laget mat. «Det var livet,» sier hun, og understreker at hun ikke kan huske noen konkrete traumer fra denne tiden «-jeg var nok for ung til å forstå alvoret»
Lars Hapalahti, som vokste opp med krigshistoriene, reflekterer over at han som barn undret seg over hvorfor de voksne hele tiden snakket om noe «så gammelt», men innser nå at det var en tidsmessig ikke så fjern og svært traumatisk opplevelse som preget alle de voksne dypt.
«Det var jo snakkisen i alle hjem … jeg husker når de (voksne) satt med sine venner og prata, så var det veldig mye prat om evakueringen». [1:14:25]
Han understreker den tyske «grundigheten» i ødeleggelsene. Alt ble brent, kun skorsteiner og to kirker sto igjen. Ødeleggelsen var total.
Pål Sivertsen forteller en makaber historie som illustrerer både menneskelighet og grusomhet: Mens over søtti altaværinger gjemte seg på en seter under nedbrenningen av byen deserterte en ung tysk soldat sin post, kastet pistolen til bakken og ropte at brannstiftingen var «sinnssyk». Han ble senere fanget og skutt av sine egne.
«De kastet liket av han rett ned i en grop,» forteller Pål «-å være desertør betød at man ikke var verdig gravplass. Man var ingenting.» [1:18:05]
Krigens sanne vesen avspeiles i slike intense personlige beretninger. Simen Romsdal, en pensjonert lærer, forteller hvordan hans far drev tvangsarbeid i Kirkenes sammen med noen kamerater. De ble alle stilt opp mot veggen etter å ha blitt anklaget for å ha «kjeftet» på tyskerne. Idet soldatene skulle til å fyre, ropte en av mennene, enten i livstretthet eller mot: «Skyt nå, for faen! Bli ferdig!» Denne provokasjonen førte til at en tysk sjef kom ut og ga kontraordre, og mennene ble spart. Hendelsen preget Simens far dypt, og han bar med seg en vedvarende, dyptsittende frykt til dagen han døde.
Simen har en ytterst dramatisk familiefortelling fra krigen. Under brenningen av Alta ble en av Simens onkler skutt og drept av tyskerne da han forsøkte å flykte til Sverige sammen med sine brødre. De var alle del av den norske motstandsbevegelsen, så det lot seg ikke gjøre å la seg evakuere – iallefall ikke under regi av fienden. Flammer sto i alt av treverksbygg, samt åkere og trær. Brødrene maktet dog omsider å flykte ved hjelp av «frekkhet og falske papirer»:
Simen Romsdal, intervjuet av Sebastian Kaasa
«Så bar det til Tromsø, da. Og derfra ble de smugla over med shetlandsbåtene til Skottland.» [0:52:48]
Kåre Rapp er født og oppvokst i Alta kommune. Han bærer også på tydelige og sterke minner fra slutten av andre verdenskrig, og er generøs i delingen av sitt livs erindringer. Han var fem år gammel da han først opplevde krigen på kloss hold: «Scharnhorst (en tysk slagkrysser) lå her i kai og ble bombet. Da fikk jeg «bombesjokk» og ble sendt ned i kjelleren.»
Kåre Rapp, intervjuet av Sebastian Kaasa
«Jeg har opplevd slutten på krigen og starten på friheten,» sier Kåre Rapp [0:25:02]
Videre forteller Kåre om at tyske soldater fra den nevnte slagkrysserenn stjal juletrærne som var plantet på kirkegården, der Kåres far hans var kirkeverge – til sistnevntes store forargelse. Da nyheten kom om at «Scharnhorst» omsider var blitt senket, sa faren sardonisk: «-de hentet sine egne gravblomster her på kirkegården.»
Da Kåre og familien hans endelig kom tilbake til hjembygda etter krigen, møtte de en ødeleggelse som var nær fullstendig:
«Hele bygda var brent, og jeg husker godt bygdebroen, det var da et moderne byggverk. Det lå sammenknust, og fra ødeleggelsen sto det jernstenger opp i luften med betongbiter på. Det var et sterkt syn.» [0:24:40]
Gjennom fortellernes ord, alle fra Polarlysbyen i det ytterste nord, fremstår Alta som en plass hvor den norske nasjonens historie avspores til gode for de rent menneskelige dimensjonene. Fortellerne og deres beretninger fremstår som ekte, upyntet og ærlige.
Fornorskningsprosessen mot kvenene viser at assimilering ofte er en indre, familiedrevet strategi for sosial mobilitet og anerkjennelse, der skam og pragmatisme spiller en like avgjørende rolle som stortingslover forfektet med politikøller. Arven etter andre verdenskrig er dessuten langt fra avsluttet … den lever videre i de fysiske og psykologiske arrene, samt i den vedvarende følelsen av at Nord-Norge generelt er lite forstått blant de som dveler sør i landet. Som Lars Hapalahti selv sa:
«Vi (nordlendinger) bruker å spøke med at søringene ikke vet noe om evakueringen av Finnmark. At de vet svært lite om Nord-Norge i det hele tatt. Og pytt pytt, hva gjør vel det? Men når selv Stortinget virker å lide av samme kunnskapsmangel … da begynner det saktens å bli alvorlig.» [01:17:13]
[1] https://kvenfinn.no/historie/1789-1948-moderne-tid/#
[2] https://journals.ametsoc.org/view/journals/bams/60/7/1520-0477_1979_060_0775_ghetws_2_0_co_2.pdf
[3] https://www.altamuseum.no/no/alta-samtid-og-historie/altas-historie/bergverk-og-gruver/kafjord-kobberverk
Memoar.blog 