Spørsmål om identitet blant innvandrere og utvandrere
Sommerprosjektet til Memoar har nå vedvart i flere måneder, og sommeren har omsider kommet. I løpet av denne perioden har våre dyktige medarbeidere evnet å høste flere titalls intervjuer av gjester til Bergen – alle med en familiær (om så vag) knytning til Norge. I samarbeid med Bryggens Museum satte Memoar i gang et prosjekt for å samle inn fortellinger om migrasjon til og fra Norge. Gjennom sommeren 2025 ble det sanket inn et mangfold av intervjuer, korte og lange, på norsk og engelsk, med både eldre etterkommere og yngre representanter for deres familier.
Felles for materialet er et grunnmotiv: identitet formidles sjeldent i ubrutte linjer, men heller i fragmenter, minner, tradisjoner og symbolske markører. I sommerprosjekt-intervjuene trer det frem et mangfold av stemmer, hver med sin egen historie, dog alle med en felles understrøm: kampen for å både forstå, bevare og gjenskape familiens originale identitet på tvers av generasjonene. Fortellerne deler minner som både er fragmentariske og intense, bundet sammen av tradisjoner, symbolikk og følelser – snarere enn av en ubrutt linje av språk og konkrete fortellinger. Det er dette erindringslandskapet som her er forsøkt kartlagt.
De tidligere bloginnleggene til Memoar i 2025 har ofte heftet seg på spørsmålet om «identitet». Om det så er innvandreridentitet, kvensk, samisk eller utvandrerkultur-betinget … her blir det forsøkt å sette en knute – rettere sagt sløyfe – på det hele, sett gjennom spekteret av Memoars Sommerprosjekt i 2025. De tidligste artiklene omhandlet også dette prosjektet, hvor norske innvandrere snakker med etterkommere av norske utvandrere – for denne gang ser vi situasjonen først og fremst fra førstnevnte side, altså fra Memoars minneinnsamlere perspektiv.
Det forsøkes stille noen spørsmål: hva er den norsk-amerikanske identiteten? I hvilken grad er den beslektet med den levende norske kulturen, slik den fremtrer i samtid? Hva med innvandrerkulturene? Utgjør disse noe iboende, grunnleggende «norsk» – likedan etterkommerne av norske utvandrerne til Amerika forfekter om seg selv –, eller er de (og sistnevnte) noe alene og enestående?
Negusse Aisha Berhe ble født på flykningsveien til Etiopia fra Eritrea, og kom senere som kvoteflyktning sammen med sin mor og søsken til Norge. Det var bare en tolk som talte Kunama i Norge – språket til den etniske minoriteten Negusses familie tilhører – og denne tolken befant seg i Bergen. Sådan ble det Vestlandet for Berhe-familien, enkelt og greit. I dag er Negusse ferdig utdannet murer, og han er dessuten aktiv i det norske kulturlivet.
Negusse Aisha Berhe, intervjuet av Irene Kinunda Afriyie. Klikk bilde for videolenke.
Negusse har vært en prolifisk minnesamler for Memoar i 2025s sommermåneder. Han bærer med seg en dobbel erfaringsbakgrunn: på den ene siden oppvokst i flyktningsleir, preget av tilværelsesbrudd og nye begynnelser. På den andre siden – en ung, ferdigutdannet, godt integrert mann som er aktiv i det norske kulturlivet.
Joel Mfashimikeri er født i landsbyen Tongo, øst i Kongo, men flyktet som liten til Uganda sammen med familien. I flyktningsleiren vokste han opp i et miljø preget av knapphet nasjonal utenforskap, men også et sterkt og intenst lokalt fellesskap. Etter hele femten år levd i en flykningsleir kom familien omsider til Norge.
Joel Mfashimikeri, intervjuet av Irene Kinunda Afriyie. Klikk bilde for videolenke.
For Joel var møtet med sitt nye land todelt: kulden, de lange, mørke tunnelene under fjellene, de ukjente menneskene … men det var også trygghet å finne, samt muligheter og «ny musikk». Han reflekterer dog over troen på at han aldri helt vil bli sett på som norsk; at han alltid vil stå i en slags dobbel, utenforstående identitetsposisjon:
«Jeg føler meg integrert, men jeg har ikke blitt norsk,» sier Joel [0:42:00]
Irene Kinunda Afriyie er opprinnelig fra Kongo, men har bodd i Norge i nesten tyve år. Hun er forfatter og samfunnsdebattant med en mastergrad i interkulturelle studier.
Fra 2017 har hun vært samfunnskontakt i kulturprosjektet Fargespill, der hun har arbeidet aktivt med inkludering gjennom musikk og scenekunst. Irene er leder for innvandringshistorie i Memoar.
Irene Kinunda Afriyie, intervjuet av Bjørn Enes
Både Joel og Negusse nevner Fargespill, enten i sine intervjuer eller i Bergensminne-forelesningen. Fargespill er et scenekunstprosjekt fra Bergen der barn og unge med bakgrunn fra hele verden møtes for å dele sanger, dans og tradisjoner – vevd sammen til forestillinger som feirer kulturelt mangfold. For mange nyankomne, som Joel, har Fargespill vært et første sted å finne fellesskap – et rom der man kan uttrykke seg før man nødvendigvis behersker språket – samt hvor man blir møtt som en ressurs i et større felleskap. Det er neppe tilfeldig at både Joel og Negusse peker på Fargespill som en inngang til det norske kulturlivet.
Mens dagens innvandrere finner nye fellesskap her og nå, har mange norsk-amerikanere først gjenoppdaget sine røtter langt senere i livet. Når slektsforskning, DNA-tester eller arkivbesøk ble introdusert i senere livsfaser, ble minnene revitalisert … de gamle navnene fikk liksom geografiske koordinater – fotografiene fikk levende landskap og historier rundt seg.
Et annet fellestrekk blant ut- og innvandrere er den sentrale rollen som de gamle tradisjonene får. Mange fortellere uttrykker at språket har gått tapt – i noen familier allerede i andre generasjon – men at tradisjonene selv har fungert som et slags erstatningsspråk. Her er det ikke grammatikk og syntaks som viderefører norskheten, men smak, lukt (ofte av kvalmende lut), dans og sang, da gjerne rundt juletreet.
Mat står svært ofte i sentrum. De særnorske rettene blir omtalt med stolthet. Høytidsfeiringer – særlig jul og syttende mai – står som særdeles viktige forankringer til den norske kulturen bland de intervjuede norsk-amerikanerne. Selv når knapt noen i slekten kunne uttrykke seg (språklig) på norsk, blir nasjonaldagen feiret med flagg, parader og felles middager.
Stalsberg-Skytland familien, som lot seg intervjue i plenum for Memoars Sommerprosjekt, beskriver hvordan høytider og mat ble høyt ansett som bærere av norsk den norske identitet, selv om språket for lengst hadde forsvunnet fra den kollektive slekten.
Det er først og fremst de norske bakevarene som her nevnes.
Stalsberg-Skytland familien, intervjuet av Dekontee Manyeah og Negusse Aisha Berhe
«Do you guys have «krumkake»? My great grandmother always used to make «krumkake». We’d have a lot of «lefse» at all the holidays, but also a lot of (norwegian) dessert foods.» [00:11:25]
Indeed, we have krumkake.
Foto: Jonathunder / Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0)
Språktapet er en gjennomgående erfaring. Flere fortellere beskriver dette med sorg eller resignasjon: norsk ble et språk som foreldrene eller besteforeldrene kunne, men som aldri ble overført i hjemmet. For noen var det et bevisst valg: engelsk var språket for integrasjon og muligheter i Amerika, mens norsk det som gjorde én anderledes. Når ordene forsvinner, kan savnet etter røtter isteden slå ut som en lengsel mot selve hjemlandet … et ønske om å oppsøke landskapene, gårdene og kommunene der forfedrene engang dvelte. Også Memoars minnesamlere la merke til dette mønsteret, og de kjente seg ofte selv igjen i impulsene til norsk-amerikanerne:
Nettopp dette fraværet har altså fått en slags positiv funksjon. Følelsen av tomrom drev utvandrernes etterkommere til å oppsøke Norge – til å søke opp slekt, og til å delta i kurs og organisasjoner. I noen tilfeller, ofte gjennom kontakt med organisasjonen Sons of Norway, ble norskkurs tilbudt i lokallag, nettopp som en reaksjon på at språket ellers var borte. Mange av sommerprosjektets fortellere nevner denne organisasjonen i sine beretninger, blant andre Marilyn Molinari (intervjuet av Joel og Negusse).
I enkelte beretninger fremheves Sons of Norway ytterligere. Her trer fellesskapet frem i to former: som en sosial klubb med middager, møter og ritualer, men også – mer banalt kanskje – som en forsikringsordning spesifikt rettet mot norsk-amerikanere. Felles for alle fortellerne er behovet for et strukturert fellesskap – et rom der norsk identitet kan få konkret form. Det er verdt å merke seg at ikke alle fortellere la vekt på slike institusjoner. For mange ble familien selv den viktigste arenaen. Reiser, besøk, brev og gaver ble de gjeldende elementene i relasjonen til Norge – til deres gamle identitet.
Det er i slike krysningspunkter at Sommerprosjektet 2025 blir noe mer enn dokumentasjon av enkeltskjebner. Når innvandrere i dag intervjuer etterkommere av fordums utvandrere, trer en felles erfaring frem: den doble nasjonale identiteten. For Negusse handler dette om å være både eritreer og nordmann … og samtidig ingen av dem:
«Jeg føler at jeg har begge sider. Jeg er verken fullt norsk, eller fullt eritreisk. Jeg har tatt det jeg liker best fra Eritrea, og det jeg liker best fra Norge – også har det blitt til Negusse, da.» [28:34]
Sommerprosjektets styrke ligger nettopp her. Når de som selv har migrert – og kjenner på fraværet, tomrommene og søken etter hjem – møter dem som bærer på minner om en migrasjon flere generasjoner tilbake, oppstår et gjenkjennende blikk. Fortellingene fra begge sider av Atlanteren viser hvordan identitet sjelden lever i ubrutte linjer. Den oppstår i fragmenter, minner, tradisjoner og symbolske markører – og blir gjort levende i fellesskap. Denne særegenheten gjør intervjuene til mer enn dokumentasjon … de blir til møter mellom ulike migrasjonshistorier, der felles erfaringer med tap, fravær og søken etter tilhørighet skaper gjenklang. Intervjuene blir likt dialoger mellom fortidens og nåtidens migrasjonsbølger.
Memoars Sommerprosjekt 2025 viser at migrasjonsminner sjelden er hele og sammenhengende. De er fragmenter, tradisjoner, ritualer og følelser som bevares og gis ny mening i nye kontekster.
Dette er kjernen i Memoars mandat: å samle, bevare og formidle immateriell kulturarv. Ved å dokumentere disse fortellingene sikres ikke bare en arv fra fortiden, men også en forståelse av hvordan migrasjon former identitet i dag, likedan hvordan det gjorde under den store utvandringsperioden. Sommerprosjektet i 2025 peker til kulturarvens «levende» karakter, hvordan minnesamlerne, i møte med de amerikanske utvandrerne, finner seg selv til dels speilet. Hvordan det vekker refleksjon rundt fortids og fremtids identitet … alt gjennom dialog på tvers av generasjoner og landegrenser.
Sjekk ut https://www.migrasjonsminne.no/sommerprosjekt for alle videoene i serien.
Memoar.blog 