Hvordan forandres mennesker av maten de spiser, og hva skjer når ens godt vante kjøkken møter fremmede krydder, uvante bordskikker og nye ingredienser? Mat og Meg var et samarbeid mellom Memoar, Lillestrøm kommune, Pakistansk Kulturforening Skedsmo og OsloMet fra 2021-2022. Prosjektets ambisjon var både enkelt og stort samtidig: å bevare hverdagskunnskap om mat som kultur, praksis og minne – og gjøre det hele ettersporbar om ti, tyve eller hundre år.
Nedenfor følger fem utvalgte stemmer fra prosjektet.
Når tacoen kom til Norge
Runa Rokstad vokste opp i et norsk 1970-tall preget av trygg husmannskost og klare ukerytmer rundt måltidene. Lørdagene hadde sitt «ekstra», søndagene var reservert for den klassiske «langkokte» middagen. Rundt dette vokste en matkultur frem der fellesskapet ved bordet var det gjeldende: man satt lenge til bords, og samtalen var minst like viktig som måltidet.
Klikk bildet for videolenke
Hun minnes særlig øyeblikkene da fremmede smaker brøt inn i den norske mathverdagen. På en tur til Gran Canaria i 1978 fikk hun sin første biff stroganoff … dette ble for henne en slags åpenbaring. Denne matretten innvarslet liksom en erfaring av at det norske kostholdet ikke lenger sto isolert, men var i ferd med å omformes gjennom møter med andre lands kjøkken.
Runa peker på et markant brudd i ungdomstiden: tacoens inntog i det norske matmarked. Første personlige møte bar preg av tidens norske butikkhyller: «I starten var det ikke så vanlig med de lefsene. Da var det takoskjell, kjøtt og de forskjellige grønnsakene som ble brukt» [00:13:47]
Slik beskriver Runa et konkret «ankomstøyeblikk» for taco i egen familiehistorie: høsten 1990, Oslo-kino, et hjem med reisevante foreldre, skjell og sterk salsa – og en oppdagelse som siden ble hverdagslig. Der barndommens middager besto i diverse norske husmannsretter, består samtiden av en salig blanding: norsk jul med ribbe (selvfølgelig), og rødkål til jul, men en ellers eklektisk samling av retter i løpet av hverdagen – italienske, indiske og sør-amerikanske enkeltretter, samt amerikanske, russiske og franske. Hun understreker likevel at ritualet ved bordet står fast. «Det viktigste var at vi satt lenge sammen rundt bordet,» sier hun. Maten forandrer seg, men fellesskapet som måltidet maner frem … det forblir konstant.
En spiselig sesongmarkør
Leonardo er oppvokst i Brasil og flyttet senere til Norge. Han beskriver hvordan den norske julematen åpnet et nytt spekter av smak. Han hadde altså hørt advarslene – smakte allikevel, og fant en favoritt: «Jeg minnes lutefisk … hvilken renspikket genistrek! Jeg likte det særs godt» [0:15:07] Lutefisken ble en spiselig sesongmarkør Leonardo savner, selv etter å ha forlatt landet, når den enda ikke står på bordet til jul.
Klikk bilde for videolenke
Opplevelsen nyanserer klisjeen om «utenforstående» som ikke tåler norske tradisjoner. Han deler julematspekteret med familien, men enkelte retter lar ham ligge uberørt: «-en annen norsk julerett … pinnekjøtt … den kan jeg leve foruten.» [0:15:26] Samtidig trekker han frem hverdagslige styrker ved det norske kjøkken – især brødet: «Brød er himla godt i Norge… her finner du brød i verdensklasse. » [0:16:09]
Leonardo tegner sådan et presist kart over egne preferanser: lutefisk som en savnet høytidsglede, lam som noe han stadig står over, og et norsk brødlandskap han oppriktig beundrer.
Matens helbredende kraft
I barndomshjemmet til Bror Sander Størseth sto kjøkkenet i sentrum. Han beskriver det som et spenn mellom eksperimentasjon og å være slave for oppskriften: «Min far lagde aldri det samme to ganger … min mor var mer én som fulgte oppskrifter» [0:02:10]
Klikk bilde for videolenke
Familien bar også på en råkost-etikk fra 1970-tallet, da bestefaren fikk kreft og bestemoren endret kosten for hele familien: «-hun talte om matens helbredende kraft … (i henhold til det) endret hun familiens kosthold til et vegansk råkosthold … altså, ingenting tilberedt over 60 grader». [0:14:58]
Videre forteller Bror om småbrukets høner, samt om gangen da reven angrep hønsehuset – og det ene fjærkreet som overlevde. Hønene gikk fritt på tunet og leverte egg, men ble dog aldri selv til middag: «-vi lot de leve til de var for gamle til å spise… deretter begravde vi dem». [00:09:21]
Krigens smak … av tørrfisk
Chimaobi setter rammen med borgerkrigen i Nigeria: Biafra, blokade og underernæring. Han forklarer hvordan grensen stengtes, salt og mat uteble, og bildet av sultede barn festet seg. I familiens fortelling kom hjelpen fra luften: «en hel del militære styrker, jeg vet ikke om det var NATO eller hva det var, men noen fløy over … og slapp mat ned fra himmelen». [0:21:05] Det mest virkningsfulle bidraget – robust og lagringsdyktig – var fra et norskt kontigent… fra deres fly regnet det tørket fisk over flyktningene.
Klikk bilde for videolenke
I dag har den nigerianske diasporaen her i landet trekt den norske retten til sine hjerter. Denne særnorske dingsen har nemlig blitt en grunnsmak i Igbo-kjøkkenet, ofte i lag med kreps, rødt kjøtt og kylling i samme suppe.
Hjemme i Oslo fikk råvaren også et påsjaltet stigma. Han beskriver hvordan det å spise med hendene ble sett ned på, og hvordan tørrfisken satte miasmisk preg: «-tørrfisklukten er temmelig sterk … den setter seg i klærne … (og) i håret». [0:15:34]
Mellom tap og tilpasning
Halah kom til Norge i 2016 fra Syria. I hennes beretning bærer mat en blytung betydning. Hun forteller at den eldste sønnen ble drept mens han skulle hente brød til frokosten: «-han skulle hente brød til frokost i butikken … på veien ble han truffet av en bombe og mistet livet.» [00:01:22] Øyeblikket er rammet inn av hverdagslogistikk under blokade: «-det var skuddveksling i alle gater… overalt kunne man ense ødeleggelse.» [00:01:59] Brød (ikonisk i enhver husholdning) bærer for Halah minnet av et bunnløst tap.
Klikk bilde for videolenke
I Norge møter hun en annen måltidslogikk og helt andre smakskoder. Overgangen beskrives med nøktern presisjon. Urter som hun forbinder med friskhet og rå bruk, behandles med varme i det norske kjøkken. Halah opplever likt sammenstøt mellom de forskjellige praksisene: rå, syrlig og urtefrisk levantinsk tabbouleh på den ene siden; fremmedartet mat og mild krydring på den andre.
Tilpasningen har skjedd, men det skjedde gradvis. Hun skisserer et bevisst skifte bort fra tunge stivelsesvaner fra Syria — ris, pasta, brød «i mengder» — mot en mer rytmisk bruk og nye «sunne» grep lært i Norge: «Vi (familien) spiser jo mye ris, brød og pasta … det finnes sunn mat som vi lærte om i Norge, som vi tok til oss. Men vi tok med oss like mye hjemmefra.» [00:05:38]
Brødet hun mistet en sønn til, minner om krigens universelle råskap. De syriske (og palestinske) matvarene, som hun ofte og gledelig deler med andre, lærer andre Halah å kjenne – og hun lar samtidig de norske kryddervaner gli inn i det nye livet … dog uten å viske ut hjemlandets smaker.
Gjennom disse beretningene blir prosjektets mål tydelig: å bevare matens rolle som både hverdagslig praksis og historisk kraft. Fortellingene viser hvordan kjøkkenet som domene alltid er i bevegelse – formet av migrasjon, tradisjoner, krig og handel.
Minner om mat bærer mer enn smaken alene. De rommer historier om reiser og brudd, om krig og tilpasning; om fellesskap og tap. Sådan blir disse fortellingene stående som vitnesbyrd om hvordan livet leves – og hvordan det huskes – rundt matbordet.
Vedlagt er en lenke til prosjektsiden på Memoar sine nettsider.
Memoar.blog 