Immateriell kulturarv er betegnelsen for tradisjoner, kunnskaper og uttrykk som overleveres mellom mennesker i levende form – i språk, fortellinger, ritualer, musikk, håndverk og matpraksiser. I motsetning til den materielle arv, som består av bygninger og monumenter, er den immaterielle ikke bundet til ting, men til handling, minne og sosial praksis. UNESCOs konvensjon av 2003 fremhever dette som et felt preget av både kontinuitet og endring, et vitnesbyrd om hvordan samfunn former og omformer seg.
«Immateriell kulturarv er levende tradisjoner og praksiser som blir overført mellom mennesker og til nye generasjoner»1
Muntlig historie inngår direkte i dette feltet. Når mennesker forteller om egne liv, erfaringer og minner, bevares ikke bare individuelle minner, men også de kollektive erfaringene som gir dem mening. Når stemmer og livsberetninger tas opp, loggføres og bevares, sikres et arkiv over kunnskaper og praksiser som ellers ville ha gått tapt. Muntlig historie er således både metode og kulturarv: den samler og overfører erfaringer som ikke fanges av skriftlige kilder alene.
I 2023 la Memoar frem et forslag på generalforsamlingen til The International Oral History Association (IOHA) om at organisasjonen bør anerkjenne muntlig historie som en del av den immaterielle kulturarven. Forslaget fikk full tilslutning. IOHA forpliktet seg deretter til å arbeide for å søke akkreditering som rådgivende organisasjon til UNESCO – og gjennom dette bidra til at UNESCO tydelig markerer at immateriell kulturarv også omfatter muntlig historie.2
Telemarksforskning har nylig lagt frem rapporten Uhåndgripelig kulturarv, bestilt av Bergen kommune. Rapporten tar opp spørsmålet om et tredje nasjonalt senter for immateriell kulturarv bør opprettes, og om Bergen i så fall kan være et sted for slik lokalisering. Dokumentet gir ingen bindende konklusjon, men peker på seks mulige retninger for videre arbeid. Ett av alternativene er her et senter for muntlig historie … samtidig fremholder Telemarksforskning at muntlig historie ikke skal regnes som immateriell kulturarv, basert på det faktum at det ikke eksisterer en tradisjon for å regne muntlig historie som en del av dette:
«Muntlig historie og livsminner er slik vi ser det i utgangspunktet ikke omfattet av begrepet «immateriell kulturarv», men hvis livsminnene handler om kulturelle praksiser kan det være relevant som dokumentasjon.»3
Telemarksforskning hevder altså at muntlig historie og livsminner i utgangspunktet ikke faller inn under begrepet “immateriell kulturarv”, med mindre de berører konkrete kulturelle praksiser. Dette bygger på språkbruken i UNESCOs konvensjon: «… oral traditions and expressions, including language as a vehicle of the intangible cultural heritage.» Begrepene “oral traditions” og “expressions” er vage; i rådende norsk tolkning4 er de gjerne gjengitt som “muntlige tradisjoner” og «uttrykk», som her forstås som «fortellerkunst» og «ordtak», respektivt. En slik avgrensning er imidlertid meget snever. Muntlige beretninger dokumenterer ikke alene hendelser, men viderefører også språkbruk, narrative strukturer (f.eks fra subkulturelle miljøer) og kulturelle normer. Muntlige livsfortellinger og minneintervjuer er å regne som kulturarv i samme stund som de ytres og festes til lyd- eller videoopptak. De innfanger samtidens språk, uttrykksformer og sosiale koder, og besitter straks en egenverdi som vitnesbyrd. Med tiden skjerpes denne verdien: år for år blir materialet mer uerstattelig som kilde til hvordan mennesker har levd, tenkt og erfart, siden tiden når man selv kunne erfare dette da er forbi. Dette gir den muntlige historien iboende immateriell verdi, selv om den i første omgang er forankret i samtiden snarere enn i en studert fortid.
Paragraf 2 i UNESCOs konvensjon av 2003 stadfester muntlige tradisjoner som en del av den immaterielle kulturarven.5 Disse kan forstås som overleverte rester av fortellinger og uttrykk – sagn, myter og eventyr – som har «vandret» gjennom generasjoner. Men kulturarv formes ikke bare i det langvarige perspektivet. Den bygges også opp gjennom samtidens mennesker og deres egne fortellinger om levd liv. Her hører muntlig historie hjemme som en levende kulturpraksis på linje med andre former. Utøvende kunst er behandlet særskilt i artikkel 2, men dette endrer ikke at livsfortellinger i seg selv utgjør en immateriell arv – en måte å overføre erfaring og identitet på mellom generasjoner.
«… praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom – som samfunn, grupper og, i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv.» (Kulturådet, «Om UNESCO-konvensjonen», se fotnote 4.)
Skillet mellom “muntlige tradisjoner” og “muntlig historie” er analytisk nyttig, men ikke ekskluderende. Sistnevntes dokumenterte livsfortellinger er ikke bare vitnesbyrd om praksiser, men utgjør selv en levende praksis for minneoverføring.
Det er samtidig klart hvorfor dette ofte undervurderes institusjonelt. I UNESCO-systemet nevnes “oral history” sjeldent, ikke fordi det faller utenfor, men fordi fagmiljøet ikke er tydelig nok representert: ingen rene muntlig historie-NGOer (ikke-statlig organisasjoner) er akkreditert til konvensjonens rådgivende organer, og ingen muntlig-historiske samlinger er nominert til innskrivning på UNESCOs offisielle lister. Dermed får ikke praksisen samme “politiske” tyngde som andre uttrykk for immateriell kulturarv.
Det finnes en forklarende faglig årsak: moderne metodestandarder ble i stor grad formet i USA og Storbritannia – land som ikke har ratifisert UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv. Dermed er det et uvant styringsbegrep i sentrale nettverk (OHA i USA, OHS i Storbritannia), og koblingen til kulturarv-finansiering uteblir. Resultatet er en praktisk, ikke prinsipiell, nedvurdering.
UNESCO har betydelig definisjonsmakt. Dersom muntlig historie tydelig artikuleres som en spiller i feltet, vil det påvirke kulturpolitikken i et stort flertall av medlemsstater. Til da forblir muntlig historie en underdog i det immaterielle feltet – verdsatt i forsknings- og minnearbeid, men uten formell status innad det hele. Først når livsfortellingene anerkjennes som en arv i seg selv – og ikke bare som dokumentasjon av andre praksiser – vil de kunne oppnå høyere status innenfor UNESCOs rammeverk som speiler deres faktiske betydning i menneskehetens minnekultur.
I norsk sammenheng gjør denne problemstillingen seg særlig gjeldende. Telemarksforskning har i sin rapport pekt på muligheten for et tredje nasjonalt senter for immateriell kulturarv, og antydet Bergen som en mulig lokalisering. Dette er et perspektiv Memoar deler, men for at et slikt initiativ skal få reell tyngde, kreves en klar kulturpolitisk anerkjennelse av muntlig historie som en immateriell kulturpraksis, ikke bare som et metodisk redskap.
Et senter for muntlig historie kan riktignok etableres uavhengig av om praksisen formelt regnes inn under UNESCOs begrep om immateriell kulturarv. Men et senter som samler hele feltet – fra muntlige tradisjoner til ytringskulturer og språk – vil nødvendigvis stå sterkere enn ett som begrenses til livsminner og historiske intervjuer alene.
- Eivind Falk, 19. februar 2023, Store Norske Leksikon, Immateriell kulturarv ↩︎
- Memoar.blog: IOHA 2023 – Rio de Janeiro ↩︎
- Uhåndgripelig Kulturarv, Telemarksforskning, Muntlige tradisjoner og fortellinger, 6.7, andre avsnitt ↩︎
- Kulturrådet: Definisjon av immateriell kulturarv ↩︎
- Artikkel 2 – Definisjoner (a): (The “intangible cultural heritage”, as defined in paragraph 1 above, is manifested inter alia in the following domains) … oral traditions and expressions, including language as a vehicle of the intangible cultural heritage ↩︎
Memoar.blog 