Sagnet om Kikedalsbonden er en lokal legende fra Fusa. Det ble skrevet ned av teatermannen Ingjald Haaland (1885-1952) en gang på 1900-tallet, basert på beretningene til lokale oldinger på Bjørnafjorden. Det har dog gått på folkemunne helt siden svartedaudens forsøk på å utslette nordmannslekten, og er sådan en blanding av diktning og halvt-huskede fakta – likt sagn som regel er.
Den originale nedtegnelsen er å finne i Samnanger Historielags årbok for 2020.1 Det følgende er et gjendiktet sammendrag av nevnte beretning, supplert med noen ekstra kilder og litt ytterligere påfunn:
Det bodde engang en bonde på Fusa; en storkar av høy rang. Bonden hadde røvet til seg en kone, Tola, fra Samnanger, og var godt kjent som en hard og hensynsløs mann. Konens navn lever ennå i et gammelt ordtak, som sies å ha sitt opphav i storbondens egen røst. Tiden var vanskelig å dømme på middelalderen – uten klokker og med det strie vestlandsværet. Når bonden i dette henseende dro ned til bygda for å tale med de kalenderkyndige om hvor langt året var kommet, skal han på vei hjem ha ropt opp mot gården sin, med all sin stemmes kraft:
Bak i veg, Tola! Berre to dagar og tre netter til jola!2
Ingen tjenestefolk ble værende lenge hos ham; og dem som ble hentet utenbygds fra kom aldri tilbake til sine familier. Bonden bygde mang en forsvarsmur mot angrep, og han så seg ofte over skulderen når han ikke var blant sine fortrolige, av hvilke det var ytterst få. Han var både fryktet og hatet i bygda. Folk sa at han tok mer enn sin del av fjellets frukter, for både sauer og geiter gikk tapt i hytt å pine – uten å etterlate seg så mye som et blodspor –, og alle forsvinningene på gården førte til rykter om at det ikke bare var dyretunger storbonden stappet i sine salttønner …
Bondens bopel var en rik gård med beiter i alle retninger. Den eneste veien dit var ved båt, siden fjordveggene var bratte som fjell i Jotunheimen – og det fantes ingen vettig passasje gjennom dem. Bonden var sterk, høy og blond, og det ble sagt at han minnet mer om en fordums vikinghøvding enn en kristen bonde.
Om høsten dro han til Os for å selge kjøtt, ost og smør til stormenn og presteskap, som alle satte pris (og betalte godt) på den gjeve fangsten hans. Høsten før svartedauden kom, ble han invitert inn på den lokale prestegården, der han, oppfylt av ønsket om å overgå gudemannen i gavmildhet, ba prestgubben besøke Kikedalen en gang rundt jul.
Da presten omsider kom til Kikedalen, ble han tatt imot med pomp og ære. Hesten som bar ham den siste instansen var prydet med bjeller og fetet opp på mannsmat likt for å vise av bondens rikdom. Sleden var et syn for seg selv – slik prakt hadde bare sett sitt like i fordums sagn og i fantasifulle eventyr. Inne i stuen hang en tung kvernstein på veggen, sammen med utstoppede dyrehoder. De drakk begge av djevelens drikk, og presten fikk høre mangt og meget om jegervirke og de mange dyregravene som bonden hadde gravd. Da gudemannen spurte om de sagnomsuste tønnene, stappfulle av dyretunger, ble bonden dyster til sinns. Tross hva de “små mennene” påstår, forklarte han, var det de nevnte dyrefellene som gjorde slik luksus mulig. Bonden forklarte at fellene i sannhet var til vern for gården, og vel så godt det:
«Jeg vet at folk i bygda kaller meg tyv og morder,» brummet han «–samt at de ellers taler ille om meg, men det er, gud døde meg, bare tom misunnelsesnakk. Jeg måtte sette opp disse fallgravene for å verne gården mot udyr av alle slag … jeg kan ikke hjelpe for at mannen fra Samnanger gikk i en av dem. Jeg hadde advart mine naboer og hengt opp hjalarhorn som enhver kunne blåse i hvis de kom nær. Men mannen kom om natten, med ondskap i sin sjel… for han næret et gammelt hat mot meg fra den gangen jeg tok Tola til hustru mot slektens ønsker. Samnanger-gubben kunne ha ropt om nåde, slik andre gjør som setter seg opp mot meg – eller blåst i hjalarhornet … men det gjorde han ikke, nei …»
Presten drakk begeret ut og ønsket seg hjem – langt vekk fra Kikedalen og denne kar. Men utenfor raste det et plutselig snøskred, og presten så seg nødt til å bli over natten. Bonden enset kanskje prestens ubekvemhet når han pekte til den tunge kvernsteinen som hang på veggen og talte disse ord:
«En dag skulle jeg bort til denne veldige kvernen – mens den enda lå ute ved fossen, forstås – med en sekk hvete fra forrige avling. Men plutselig, uten forvarsel eller det minste lille tegn, stoppet kvernstenen opp. Jeg trodde først det var kommet en løs småsten i vannrennen og bøyde meg fremover for å se. Men der satt ikke en stein, nei … et satans trollfjes gliste opp mot meg! Det var en jotungutt som ville gjøre narr av meg. Han hadde satt seg tvers over kvernrennen og holdt igjen snurr-mekanismen, så vannspruten sto meg rett i truten.»
«Da fikk jeg nok. Jeg grep klubben og ga ham et slag over nakken så det smalt som torden. Jada, jeg hørte hvordan han gryntet da han fór hylende gjennom fossen, tilbake til sin satans sort. Det var bare én ulempe ved det, prest — jeg traff troll-ungen for hardt. For det samme slaget gjorde skade på kvernen. Ser du hvordan det står kantstøt i den? Jeg så meg nødt kjøpe en ny, men jeg hang dog den gamle på veggen i mangel på et ekte troll-trofé.»
«Forresten, fortsatte bonden «–så du den store steinen som lå i slåtteteigen min? Den ble en gang kastet etter meg av ei ilter gyger-kjerring. Hun var sint fordi kua mi hadde fått kalv med trollstuten hennes. Hør til: bedre melkeku enn kalven som ble født dem imellom har aldri stått på bås her i Kikedalen.»
Både bonden og presten ble etter dette lystigere til sinns og førstnevnte fortalte videre om kamp mot troll og onde ånder; om å føre brytekamp med brunbjørn i både nød og eventyrlyst og gamle sagn hvor bonden selv alltid fremtredte som den modigste helt – samt andre foretagende. De lo og drakk til langt ut på natten. Neste dag ble presten lovet den største kronhjorten til neste jul – dette løfte skulle dog bli bondens bane.
Høsten etter, i året 1349, kom Kikedalsbonden til Os med det dyrebare kjøttet. Bonden hadde kanskje håpet på å dele noen ord med det nye offeret for hans røverhistorier, men presten var ikke i stand til å gjøre mer enn å hoste takk i bondens retning. Førstnevnte ble følgelig smittet av en voldsom sykdom og vendte dødelig syk tilbake, hjem til dalen. Over den glatte fjorden krøp han opp mot gården, skrikende som et halvgalt, skadeskutt dyr. Han døde omsider i kvaler, og både Tola og tjenestefolkene falt snart etter – drept, som sagnet sier, av sin egen frykt … for alle skjønte nå at pesten var kommet til gårds.
Ingen hørte ropene som gjallet mellom fjellene. Dyrene rautet på båsene til de falt om, magre som flis og kranset av sprekkeklare byller. Ingen kom til hjelp, for bondens eneste venn led samme skjebne på en avsides prestegård, og pesten rammet tun etter tun … til omsider ingen var igjen for å hjelpe. Kikedalen råtnet bort – folk, fe og hus gikk til grunne – og ingen mann eller kvinne som der forgikk ble vigslet under kristen jord. Siden den tid har ingen våget å bosette seg i dalen.
Men på den eldgamle Holdhusgrunn, der stavkirken en gang sto, står fremdeles en kirke som bærer spor av en fortid som aldri helt gikk tapt. Kirken overlevde trusselen om riving i 1890, da det nye kirkebygget i Hålandsdalen ble reist, og unnslapp tilintetgjørelse når det lå i skjærsilden gjennom kjøp og salg på tvers av enkeltpersoner og foreninger. Enda står et tempel av tømmer der hvor en kirke alltid har stått – helt siden hordalendingene først ble kristnet med sverd.
Det fortelles av Anne Martinsen, tidligere rektor ved Hålandsdalen Leirskole, at den gjeveste hatteknaggen i Holdhus kirke til dags dato er viet Kikedalsbonden.3
… for stadig, nesten syvhundre år etter hans død – lenge etter at den originale stavkirken på Holdhus ble rivd –, er det få som våger å sette seg opp mot storbonden på Fusa.
Les mer om kirken på Holdus her.
- https://samnanger-historielag.no/wp-content/uploads/2023/10/Samnanger-2020-korrigert-navn-pa-person-som-ikke-vil-nevnes.pdf | 10.11.25 ↩︎
- Etter en muntlig beretning fortalt av Kristi Hammersland, opptegnet av Arne Bjørndal, 20. august 1934, Norsk Folkeminnesamling, https://samla.no/viewer/fulltext/e331d39d-d9c5-42fc-bc0a-e272404629a3/16/ | 04.11.25 ↩︎
- https://vimeo.com/1089037190#t=39m05s | 04.11.25 ↩︎
Memoar.blog 