Hvor var du da 1. sesong av Big Brother gikk på TV?

Når denne artikkelen skal handle om et digitalt kurs i muntlig historie jeg var påi forrige uke, kan det kanskje virke litt på siden å be deg prøve å huske hvor du var da 1. Sesong av Big Brother gikk på tv. Men det henger faktisk sammen. 

Foto: TVNorge

Som et ledd i å utvikle digitale kurs her i Memoar meldte jeg meg tidligere i år på Introduction to oral history som ble avholdt 21 og 22 januar. Kurset var i regi av Oral History Society (OHS) i England, og hovedformålet var å studere hvordan denne historiske foreningen hadde klart den digitale omveltningen som vi alle nå er utsatt for. Foruten å studere hvordan OHS lærte opp nye minnesamlere over nett, ønsket jeg også få bedre innblikk i hva en forening som har jobbet med muntlig historie siden 1970 la vekt på i formidlingen. Og jeg ble ikke skuffet. Fra å få en kort innføring i muntlig historie, til å lære om prosjektplanlegging, bruken av opptaksutstyr, gode intervjuspørsmål og til slutt dokumentering, var det spesielt èn del av kurset som ble stående igjen for meg; nemlig diskusjonen om hvordan hukommelse og minner fungerer.

Jeg minnes en hukommelse

Når vi først snakker om hukommelse og minner så er det på sin plass å nevne at muntlig historie allerede har en del erfaring med å møte ulike fordommer knyttet til dette. Disse fordommene har beskrevet hukommelsen som subjektiv og ikke til å stole på, mens vår skriftlige hukommelse har fått forrang som faktuell og objektiv. Heldigvis er dette en diskusjonen som kan regnes for å være over nå, all den tid de fleste ser ut til å enes om at mens vi alle kan ha vansker med å huske alt i detalj, kan det også hende at det finnes ulike feil i skriftlige kilder. Spørsmål om hvem som har samlet og skrevet ned informasjonen i utgangspunktet er mer interessant, og også konteksten teksten blir skrevet i er viktig. Hvilke maktstrukturer operer forfatteren/historikeren innenfor? Hvilket kjønn har personen? Hva med legning, alder, etnisitet? Hvem har redigert dokumentet før utgivelse, og kommer den skriftlige informasjonen fra en muntlig kilde, eller er den basert på annen tekst? Hva, hvis noe, kan det ha å si?

Det er mange spørsmål som kan flytte fokuset bort fra historien som blir fortalt, men det er også viktige spørsmål. Og det er spørsmål som også er viktige for muntlig historie. Kursholderne insisterte nemlig på at muntlige historier ikke nødvendigvis skal representere det faktuelle, de skal representere mye mer enn det. Et intervju med en person som er primærkilde til noe historisk, som for eksempel premieren på Big Brother, vil gjennom historien sin kunne fortelle oss om mye mer enn selve tv programmet. Vi vil kunne få innblikk i både et uttrykk og en representasjon av en kultur, men vi vil også kunne få innblikk i personen som sitter og forteller. Syns de det var gøy? Masete? Pinlig? Skandaløst? Hvor plasserte de seg i forhold til resten av samfunnet, var de på innsiden eller utsiden? Og hadde de noe valg? 

Muntlige historier kan aldri inneholde kun hukommelse og minner, de inneholder automatisk også ulike dimensjoner av hukommelse. Dimensjoner som for eksempel ideologi, religion eller underbevisste ønsker. Et annet eksempel som mange kanskje har vært borti og som også kan illustrere dette, er dilemmaet man befinner seg i hvis man finner ut at en person man har intervjuet bevisst eller ubevisst har løyet. Vil dette gjøre intervjuet ubrukelig eller diskreditere resten av informasjonen man finner i det? Nei, sier Oral History Society, det åpner heller opp et nytt rom å utforske. For hvorfor valgte personen å lyve? 

Felles hukommelse

Å bruke verbet “å lyve” blir kanskje litt feil, eller altfor hardt. Å huske feil kan være like riktig, eller feil. Å velge å fortelle den sannheten man selv mener man besitter er en annen. Og den kan fort skyves litt på. For meg ble nemlig denne sannheten noe diffus da jeg i slutten av tenårene skulle re-integrere meg i et samfunn som hadde opplevd et nytt stort kulturelt fellesskap gjennom premieren på den første realityserien i Norge, nemlig Big Brother. Da første sesongen gikk på tv i Norge var jeg 16 år gammel, og hadde utvekslet til Frankrike. Jeg fikk derfor ikke med meg noe av det som skjedde, minus en kjapp oppdatering fra venner da jeg var hjemme på ferie. Men da jeg kom hjem igjen for å begynne på andre året på videregående, ble det fort tydelig for meg at jeg hadde gått glipp av noe stort. Og kanskje ikke bare noe “stort” heller, men noe enormt. En aldri så liten revolusjon i tv bransjen, og en aldri så liten ny felles hukommelse. 

En felles hukommelse som innebar å ha oversikt over hvem som hadde vært de første til å ha sex på norsk TV, en hukommelse som tilbød mening til hvorfor alle på fredagene etter skolen ropte “blir det nåkke knulling?” i skolegården, og ikke minst en felles forståelse for at det nå var helt ok å betale ekstra for å få tilgang til alle kameraene i Big Brother huset. 

Jeg var plutselig ikke en del av denne nye felles hukommelsen, og jeg ble usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til det. 

En felles forståelse

Vi er jo alle bærere av en (eller flere?) kollektiv(e) hukommelse(r), men vi har alle ulike minner knyttet til de(n). Ettersom vi lever så gjenforteller vi historier om oss selv så de passer bedre inn i vår egen forståelse både av oss, og verden rundt oss. Og det kan være skremmende når våre egne minner ikke passer inn i det felles minnet. Det fører ofte til at vi søker oss til ulike grupper som kan bekrefte identiteten vår, slik at vi kan finne enighet i hvordan vi ønsker å huske livene våre. Og jeg ville jo, som alle andre 16 åringer, passe inn i den nye klassen min. 

Jeg begynte derfor å følge med på den amerikanske versjonen av Paradise Hotel (vet ikke hva logikken var der), lære meg navnene på de som hadde vært med i Big Brother, le frenetisk med på vitser basert på sitater fra serien, og plutselig, før jeg visste ordet av det, begynte også jeg å spørre om det blir “nåkke knulling?” på fredag etter skolen. Jeg prøvde å bli med i diskusjoner om sex på tv var verre når det innebar utroskap, og selv om jeg følte meg utenfor når folk brukte ord og uttrykk jeg ikke skjønte, så prøvde jeg å le og smile med. For ettersom alle kjente disse nye personene som hadde inntatt offentligheten, de som senere skulle bli kranglet om egentlig fortjente ditt og datt, og om Ramona kanskje var et harry navn, så ble jeg nødt til å forholde meg til dem. De var rett og slett kommet for å bli. De var blitt en del av vår hverdag, vår historie, vår hukommelse. 

Forståelsen for hvordan vi alle er kulturelle vesener som beveger oss i et kulturelt landskap ble åpenbart i løpet av denne tiden. Men, det skulle fort vise seg at det var ikke så lett å få innpass i dette nye norske fellesskapet som man skulle tro, det var ikke nødvendigvis plass til alle. For jeg hadde nemlig en venn (vi er fortsatt venner), en venn som nektet meg å ta del i samtalene og diskusjonene om Big Brother, for han visste, uansett hvor hardt jeg prøvde å skjule det, at jeg hadde ikke sett serien, og jeg var derfor en inntrenger. Og jeg følte meg også som en. Alle Big Brother vitsene mine falt platt når han var tilstede, og han var stadig ute og minte meg på at jeg hadde “jo ikke sett serien engang!”. Det felles minnet forble for meg en drøm, og jeg måtte begynne å lete etter andre strategier.

Min egen felles hukommelse

Jeg ser jo nå at dette var en litt egoistisk måte å oppføre seg på av kameraten min, men vi var som nevnt bare 16 år, og denne serien, den var viktig for folk. Den var ikke til å komme unna. Uansett hvor man snudde seg var det referanser til Big Brother, og mine forsøk på å bli del av dette ble mer og mer fåfengt. Ikke bare på grunn av kameraten min, men også fordi jeg i all min iver etter å bli med i fellesskapet ubevisst hadde startet prosessen med å skape min egen felles hukommelse rundt Big Brother, men her var det bare jeg som kunne være med. Til slutt rant mine minner knyttet til en felles hukommelse ut i en historie om å stå på utsiden og ville inn, ikke å huske når Ronny kom inn i huset for første gang.

Hvis noen spør meg i dag om jeg fulgte med på Big Brother da det kom til Norge, så vil jeg ikke ha noe problem med å fortelle at jeg var ikke i Norge, jeg var i utlandet. Men om du spør litt mer, graver litt rundt temaet, er litt nysgjerrig på meg, så vil jeg kunne fortelle deg historier om vitser som falt i bakken, referanser jeg aldri tok, følelsen av å komme hjem til et massehysteri jeg ikke forsto noe av, opplevelse av å være en kulturell fremmed i eget land, følelsen av å lage egne minner for å få være med i en felles hukommelse, og ikke minst en opplevelse av et aldri så lite svik fra en venn. Og det er i nettopp dette perspektivet det blir tydelig hvorfor menneskers unike livshistorier er viktige å ta vare på. For vi har alle en felles hukommelse, men så har vi også våre egne minner knyttet til den; egne minner som gir kjøtt til historien og som koker kraft på følelsene. For jeg var ikke i Norge da den første sesongen av Big Brother rullet over TV skjermene, men jeg har da et klart minne av det. 

Skriv gjerne ein kommentar:

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.