Skatter i arkivet

Om fortellekunst og munnleg historie

Det finnes mange skjulte skatter i arkivene til både museum, organisasjoner og historielag. Disse lyd- og bildeopptakene er nok ekstra godt skjult for dem som ikke engang vet at de finnes, mens for andre så kan det være tekniske utfordringer som gjør at de forblir gjemt. Men den største barrieren er kanskje å se mulighetene i hva materialet kan brukes til. 

Beate Heide, Midtnorsk Fortellerforum og Cathrine Hasselberg, Memoar

Helt siden tidenes morgen har vi mennesker samlet oss rundt bål og middagsbord og overført kunnskap og historier fra en generasjon til den neste. Vi har fortalt hverandre om hvordan man kan unngå fare, hvordan man kan lage mat for å overleve vinteren og enklere ting som hvordan dagen har vært og hvem vi har møtt. Som samfunn er vi vant til visse fortellinger; vi har nasjonale fortellinger som sier oss noe om landet vi bor i, og vi har lokale fortellinger som sier noe om hjemstedet vårt. Vi har sagn, myter og fortellinger, alle deler av en historiefortellende tradisjon som binder samfunnet vårt sammen. Ofte glemmer vi derimot at våre egne fortellinger også er verdifulle, at også de inneholder sannheter og kunnskap som er viktig for fremtiden, og at de er verdt å ta vare på. 

Fortelling i kultur og næring

I oktober 2020 hadde derfor Memoar, Stiftinga Hilmar Alexandersen, Fortellernettverket TALE og Midtnorsk Fortellerforum et felles kurs i muntlig historie på Egge Museum med søkelys på hvordan muntlig historie kan bli tatt i bruk av formidlere og foredlere over hele landet.Det var 14 personer samlet fra ulike organisasjoner i tre dager for å lære om alt fra hvordan å intervjue, hvordan å ta vare intervjuene og sikre dem for fremtiden, og  ikke minst hvordan å bruke intervjuene til å skape en ny fortelling. Memoar sto for opplæring i intervjuteknikk, derav hvordan å samle, dokumentere, arkivere muntlige historier på en etisk forsvarlig måte, mens Midtnorsk Fortellerforum stod for opplæring i dramaturgi, formidling og fortellerkunst.

Vi vil vite hvor vi kommer fra

Muntlig historier er et fagfelt i sterk vekst i Norge, og det er kanskje ikke så rart. Hjernen vår er bygd opp på en sånn måte at vi forstår verden best gjennom historier og fortellinger; historier og fortellinger som fungerer som redskap for å forstå verden rundt oss. Siden det var en sjelden gave at noen intervjuet hverdagsmennesker for to generasjoner siden, vet vi lite om hvordan våre nærmeste slektninger levde og hva de var opptatt av. For å få belyst livet deres, går vi gjerne til museer og ser på hva som var tidstypisk for den tiden de levde, eller vi går til diktere og poeter  som skrev i deres samtid for å få utfyllende svar. Så se nå for deg at du fikk muligheten til å intervjue beste- eller oldemoren din om hvordan oppveksten hennes var. Hvordan så det ut der hun kom fra? Hva slags oppgaver hadde hun hjemme? Hva var forventningene til henne og søsknene, hva spiste de, hva drakk de, hvordan sov de? Hvem var hennes første kjæreste, og kanskje; hvordan så hun på verden? Dette er kunnskap om en tid som kan virke lite meningsfull mens vi selv lever i den, men som for fremtidige familiemedlemmer, forskere og formidlere kan være verdt noe helt annet. Det er gull å finne et slikt materiale.

 I vår tid kan den store dugnaden Memoar legger opp til for å bevare intervjuer av de nåværende eldre og unge være begynnelsen på en tradisjon som gir fremtiden tilgang til disse svarene.  

Et eksempel

Et godt eksempel på bruk av muntlig historie også i de akademiske sirklene, er Marie Smith Solbakkens forskning på Alexander Kielland ulykka. Førti år etter veltet som sendte smertebølger gjennom hele landet har hun sammen med teamet sitt gjennomført rundt tre hundre kvalitative intervjuer med både overlevende, etterlatte, styresmakter, redningspersonell og andre som på en eller annen måte ble direkte påvirket av ulykken. Disse intervjuene er bevart i arkiver, lest gjennom og foredlet gjennom boken “Kielland – basert på historien til de som var der”. I tillegg til at disse intervjuene blir tatt vare på i en minnebase ved universitetet i Stavanger og på den måten kan supplere det historiske materialet som allerede finnes, har det altså også blitt tilgjengeliggjort for allmennheten gjennom en bok. 

I fremtiden kan intervjuene gi ny innsikt i ulykken, basert på supplerende kunnskap om hva som skjedde den gangen Alexander Kielland veltet. Intervjuene ligger der som gylne muligheter til å få høre primærkilder sine historier og tanker i etterkant av ulykken. Kanskje kan de gi oss ny innsikt i ulykken gjennom artikler, digitale fortellinger, dikt, noveller eller teaterstykker.

Hilmarfestivalen + Memoar

Og det var dette som var hensikten med kurset også i Steinkjer. Etter å ha lært om intervjuteknikk gjennom å følge med på at Svein Karlsen og Kjell Haugan ble intervjuet, var det Midtnorsk Fortellerforum sin tur til å lære deltakerne hvordan muntlig historie kan være et godt utgangspunkt for stor fortellerkunst.  Gjennom historier og undervisning om dramaturgiske virkemidler fikk vi alle i oppgave å fokusere på èn ting vi hadde merket oss ved intervjuene som var gjort dagen før, en liten historie vi kalte for et gullkorn. Disse gullkornene var skrevet ned, og tatt vare på fra dagen før, der også tidsangivelse i intervjuet var notert.  Slik kunne kursdeltakerne gå tilbake i intervjuet og høre en gang til det de hadde merket seg som interessant.

Dette gullkornet fikk vi så i oppgave å skrive om til å bli starten på en fortelling som iscenesatte den muntlige historien og dermed gjorde den om til en muntlig fortelling. Alle gikk hvert til sitt og jobbet intenst med å skape en tekst som kunne gjøre rettferdighet av historien som tidligere hadde blitt fortalt. Da det ble tid for fremførelsen ble det plutselig tydelig at deltakerlisten var full av gode fortellere. Fra å møte “moren” til Kjell i en fortelling, en kortnebbgås i en annen og selveste Hilmar Alexandersen i en tredje, ble det tydelig at to intervjuer om levd liv inneholder et fantastisk spenn av fortellinger som på hver sin måte gir oss et lite innblikk i hva det vil si å være menneske. 

Om fortelling

Marianne Svarstad, som har jobbet med muntlig fortelling i flere tiår, sier: 

«En god forteller, slik jeg definerer det, er et menneske som muntlig kan formidle en historie slik at jeg som tilhører blir revet med, ser det hele for meg, gjenkjenner tema følelsesmessig og blir berørt. Med hodet og hjertet. De aller, aller fleste kan bli habile fortellere. Noen klarer det fantastisk.»

Dette oppsummerer godt hvordan det var å være tilstede under fortellingene. Noen fortellinger ga publikum tårer i øynene, mens andre fikk oss til å le. Noen var på rim, noen ble fortalt med innestemme, og andre ble formidlet med sjel og dybde. Felles for de alle var at de skapte indre bilder i tilhørernes hode og at de videreførte fellesskapet rundt fortellingen som er så sentral for fortellerkunsten. Vi var alle medskapere idet vi lo, gråt og klappet oss gjennom 14 fortellinger på tre minutter hver, helt i tråd med nettopp den åpenheten og samspillet som verdsettes så høyt blant profesjonelle fortellere.  

Å bevare for ettertiden

Nå, etter kurset er over og alle har reist hjem til sitt, trenger vi ikke være redd for at de nye skattene som ble skapt skal forsvinne. Alle intervjuene og historiene ble filmet og samlet i memoar sine arkiver, og blir gjort tilgjengelige på nettsiden etterhvert, selvfølgelig med samtykke fra deltakerne. Og her kan de ligge i all fremtid og gi oss muligheten til å gå tilbake og se på de med nye øyne for å finne nye fortellinger som kan brukes i andre sammenhenger. Levd liv og fortalt liv henger plutselig litt tettere sammen, skattene i arkivene ble litt lettere tilgjengeliggjort, og nye samarbeid har oppstått. 

Eksempler fra kurset

Gjennom å vise hva intervjuobjektene sier,og hvordan det trigger de indre bildene, vil vi vise hvordan intervjuer i arkiv kan aktualiseres som fortellinger, artikler, dikt eller sanger.

I intervjuet av Kjell Haugan , sa han; 

 Intervjuer: I stad ble du rørt da du snakka om Malm. 

Hva skjedde inni deg då?

 Kjell:Det å ha fått vorre med på å bygge opp nokka som faktisk  kanskje har endra på korsen folk i ei bygd ser på sæ sjøl, det e røranes rett og slett. Æ e takknemlig førr at æ har fått vorre med på den reisa. 

Dette skapte starten på en fortelling som  ser Kjell gjennom morens øyne: 

Ha det da, Kjell!

Nei, no for’n, ser dokk.

Litjguten min, som hi vorti så stor…

Dåkk hi hørd en’Kjell? Hi dåkk det?

Kanskje lessi om’en i avisa?

Men æ ska itj stå her å skyt tå’n,

ferr det lik’en itj.

Han like itj å bli skrøtti tå…

Men som mor kan æ vel sei at æ har løktes med han der!

Det andre eksemplet er fra intervjuet med Svein Karlsen: 

Og så dør Alfhild i 1958. Kanskje har det nå å gjør med det som skjedd i tysk fangenskap.  Men det e klart, det an’n han Hilmar blei settanes igjen med ungan. den minste bare noen måneder. Det var en spesiell periode førr han, og  førr oss som va nærmast. (…) Han fikk ikkje lyd i fela etter den overgangen. Det gikk fleire år førr han  verkelig hadd sæ opp og gstog det ble god lyd i fela- førr lyden i fela heng sammen med psykologin te han som bruke buen.

Og hvordan begynnelsen på fortellingen ble: 

           Sjå førr dokker en note 

            Hør førr dokker en tone

           Førr livet e jo ofte som en melodi

            det går i dur og moll

           om det e morra , kveld – eller klokka e tolv

Alle vil jo i livet utfordringa få 

som for eks aleneforsørger for flere små

Nån e flenk med haue, nån fota, ja hender

nån skriv, nån prate

nån kanskje bruke et instrument som en sender.

Selv om begge intervjuobjektene i utgangspunktet er gode fortellere, og dermed ga kursdeltakerne mange og gode refleksjoner om det temaene de berørte, så opplevde tilhørerne en transformasjon når intervjuene ble omgjort til fortellinger. Fortellerne levendegjorde små brokker og biter av intervjuene og ga den både  mer poetisk bruk av språket og et tettere på perspektiv i fortellingene.

Mersmak

Kurs der en kombinerer intervjuer med hvordan vi kan bruke dem til å lage fortellinger , ga mersmak. Vi ser at dette er en metode som munner i at vi må bli flinkere i å intervjue og ta vare på intervjuer av hverdagsmennesker  slik at ettertiden kan bruke dem, og at for å bruke intervjuene trenger vi kunnskap om hvordan bygge opp en fortelling og tørre å fortelle.

Noen  av resulttene fra kurset blir presentert på Hilmarfestivalen på Vårt Hjem på Steinkjer fredag 6. november klokka 15.00 – 15.30, og dette arrangementet blir  også blir strømma. 

 Vi vil avslutte med å si; Det er bare en må å bli en god forteller på, og det er å fortelle. En av kursdeltakerne sa i sin kursevaluering; Det er dette jeg vil gjøre mer av fremover.