Oslo kommune har kommet med en ny plan og strategi for kulturmiljøene i Oslo, men har ifølge oss i Memoar fullstendig glemt at det finnes også masse verdifull immateriell kultur(arv) i byen.
Vi har derfor hatt en prosess på denne meldingen, og leverte 1. september dette innspillet.
Kulturmiljømeldingen finner du her: https://byantikvaren.no/2021/05/25/ny-kulturmiljomelding-ut-pa-horing/
Innspill fra Memoar i Oslo på Kulturmiljømeldingen for Oslo 2021 – 2031
Innledning
Memoar – norsk organisasjon for muntlig historie, har ei kort, men særdeles produktiv og fruktbar historie. Organisasjonen ble startet i Bergen i 2015 av Bjørn Enes og Jostein Saakvitne. Ambisjonen var å gjøre oral history til fagfelt og kultursjanger også i Norge. I løpet av seks år har aktivitetene vokst utover hele landet gjennom samarbeid med ulike muséer, bibliotek, historielag og andre innen frivillig kulturvern. Helt fra start har vi hatt et nært samarbeid med Folkeminnesamlinga ved Universitetet i Oslo, Norsk Folkemuseum, Kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen og Landslaget for lokalhistorie. Vi har hatt ansvar for to landsomfattende utviklingsprosjekter der vi har initiert minneinnsamlinger og gitt opplæring i innsamling og bevaring av muntlig kildemateriale til museumsansatte og frivillige. Vi har mottatt prosjektfinansiering fra Kulturrådet, kommuner og fylkeskommuner, og private stiftelser som Fritt Ord, Bergesenstiftelsen, Cultiva og Neptunstiftelsen. Vår viktigste støttespiller i perioden 2019 – 2022 er Sparebankstiftelsen DNB, som finansierer det landsomfattende prosjektet “Muntlig historie for alle”, som er et samarbeid mellom Memoar, Norsk Folkeminnesamling (UiO) og Norsk etnologisk gransking (Norsk Folkemuseum)
Hva er muntlig historie?
I fjor begynte vi prosessen med å etablere oss i Oslo, først og fremst gjennom undertegnede Cathrine Hasselberg, som jobber med å sette opp nye samarbeid, holde kurs og løfte muntlig historie som en kultursjanger i Norge. Det er nemlig ikke så godt kjent for de fleste hva det er vi jobber med, og derfor følger her en kort innføring i hva muntlig historie egentlig er:
Muntlig historie er innsamling, dokumentasjon, bevaring og formidling av muntlig kildemateriale om historisk og kulturhistorisk utvikling. Fagfeltet har vokst sammen med moderne utstyr og metoder for opptak og lagring av muntlige primærkilder. Betegnelsen brukes både om det faglige interessefeltet, den historiefaglige metoden og om produktet som blir skapt når man «driver med» muntlig historie. Muntlig historie beskrives ofte som en metode for historiefaglig arbeid: man intervjuer enkeltmennesker om deres personlige erfaringer – for å få tak i menneskets egen livshistorie, og/eller deres opplevelser av enkeltfenomener.
Muntlig historie intervjuet skaper en historisk kilde som blir tatt vare på i anerkjente arkiver over lenger tid, med den hensikt å kunne brukes av flere. Det er viktig at den som blir intervjuet beholder makten over intervjuet, og at de selv bestemmer hvordan, hvor og av hvem intervjuet kan bli brukt. Muntlig historie gjør noe med historiefortellingen vår, den tilfører nyanser og sørger for en mer helhetlig fortelling om oss og vår tid. Dette kan hjelpe oss å forstå hvordan vi som individer og samfunn erfarer historiens krefter.
Et eksempel på dette er at vi gjennom hele covid-19 pandemien har gjennomført intervjuer med mennesker over hele landet om hvordan livene deres har endret seg i takt med nye innstramminger eller endringer i politikk fra regjering og storting sin side. Vi har samlet over 150 intervjuer med folk fra alle samfunnslag og interessefelt, og vil selv påstå at dette er et ekstremt verdifullt bidrag til fremtiden for å forstå hvordan det er å leve i denne spesielle tiden. Alle intervjuene avleveres Norsk Folkeminnesamling gjennom NEG sin innsamlings- og formidlingsbase minner.no.
Immateriell kultur
Muntlig historie er en viktig del av det kulturfeltet som er definert inn under UNESCO- konvensjonen om “Intangible cultural heritage”(ratifisert av Norge i 2007), oversatt til norsk som “immateriell kulturarv”.
Etter Memoar sitt syn, er det behov for økt oppmerksomhet rundt hele dette området, både i Norge som helhet og i Oslo. I høringsutkastet til ny kulturmiljømelding i Oslo kan det for eksempel se ut til at immateriell kulturarv har forsvunnet helt. Det legges planer for gule og grønne lister for bedre bevaring og gjenbruk av bygninger og mark i Oslo, mens immateriell kulturarv kun er nevnt helt på slutten, som et tillegg til de “mer tradisjonelle og fysiske kulturminnene”:
(10)“Aktualisering av immateriell kulturarv. De siste tiårene har immateriell kulturarv blitt aktualisert som et viktig faktor og tilskudd til de mer tradisjonelle fysiske kulturminneverdiene. Den norske UNESCO-kommisjonen definerer immateriell kulturarv som: «Språk, utøvende kunst, sosiale skikker, tradisjonelle håndverksferdigheter, ritualer, kunnskap og ferdigheter knyttet til naturen». Eksempel på dette kan være Akerselva som kulturmiljø hvor det er mulig å fiske slik det har vært gjennom tidene, og hvordan dette som element også løfter fram kulturmiljøet. Immateriell kulturarv kan derfor være en viktig tilleggsverdi som synliggjør og formidler kulturminneverdiene enda bedre.” (s.42)
Vi mener det er litt tynt at muligheten til sommerfiske i Akerselva er Oslos eneste eksempel på noe UNESCO har tilegnet en hel konvensjon. Det i seg selv gir grunn til å se nærmere på hva det egentlig var Norge forpliktet seg til da konvensjonen ble ratifisert i 2008:
“The “intangible cultural heritage” means the practices, representations, expressions, knowledge, skills – as well as the instruments, objects, artefacts and cultural spaces associated therewith – that communities, groups and, in some cases, individuals recognize as part of their cultural heritage. This intangible cultural heritage, transmitted from generation to generation, is constantly recreated by communities and groups in response to their environment, their interaction with nature and their history, and provides them with a sense of identity and continuity, thus promoting respect for cultural diversity and human creativity. For the purposes of this Convention, consideration will be given solely to such intangible cultural heritage as is compatible with existing international human rights instruments, as well as with the requirements of mutual respect among communities, groups and individuals, and of sustainable development.”
Det kan ikke være tvil om at den versjonen fra den norske UNESCO-kommisjonen som er limt inn i Oslos kulturmelding, er vesentlig forkortet. Men her kan ikke Oslo kommune klandres alene. Det ser for oss ut som at det aldri har blitt laget noen full og autorisert norsk oversettelse av konvensjonsteksten. Det kan i sin tur både være en årsak til og en konsekvens av at “uhåndgripelig kultur” har fått lite oppmerksomhet i Norge. Folk forstår rett og slett ikke hva som er ment.
Den forvirringen er ikke nødvendig. I første punkt etter hoveddefinisjonen konkretiserer konvensjonen området slik:
“The “intangible cultural heritage”, as defined in paragraph 1 above, is manifested inter alia in the following domains:
(a) oral traditions and expressions, including language as a vehicle of the intangible cultural heritage;
(b) performing arts;
(c) social practices, rituals and festive events;
(d) knowledge and practices concerning nature and the universe;
(e) traditional craftsmanship”.
Etter vår mening kan det skrives slik på norsk:
“Uhåndgripelig kulturarv (immateriell kulturarv) som definert i paragraf 1 over, gjør seg gjeldende blant annet på følgende felt:
(a) muntlige uttrykk, fortellinger og tradisjoner, derunder språk som formidlar av uhåndgripelig / immateriell kulturarv.
(b) Utøvende kunst
(c) Sosiale praksiser, ritual og feiringer
(d) kunnskap og praksiser som omhandlar naturen og universet
(e) tradisjonshåndverk.
Poenget med dette er ikke å drive flisespikkeri på gamle konvensjonstekster. Poenget er å vise at begrepet “intangible heritage” (immateriell kulturarv) har et vesentlig bredere innhold hos dem som skapte det, enn det hittil har fått hos oss.
Immateriell kultur i Oslo
Over den siste tiden har jeg forsøkt å finne et ramme- eller regelverk for hvordan Oslo som by skal forholde seg til sin immateriell kulturarv. Dette har ført til at kulturmiljømeldinga først ble lest med stor glede, før jeg ble litt motløs over å kun se immateriell kulturarv nevnt i det siste avsnittet. Jeg tenkte derfor at det må finnes en annen plan for immateriell kulturarv i Oslo, og kontaktet derfor Kulturetaten via Facebook. De kunne opplyse meg om at det, så vidt de bekjent, ikke fantes noe planverk for denne uvurderlige kultursjangeren i hele Oslo. Etter å først ha blitt enda mer motløs, ser jeg nå heller mitt snitt til kanskje å få igang en dialog. Og for å få til det så må vi ha litt oversikt. Under følger derfor en begynnelse på en oversikt over hvor vi kan finne den immaterielle kulturarven i Oslo:
22. julisenteret og deres samling av intervjuer med overlevende fra terroren mot Arbeiderpartiet og AUF er kanskje det fremste eksempelet på en immateriell kultur-institusjon i Oslo. Interkulturelt museum sine samlinger av immigrantberetninger, eller pågående innsamlinger av unge Tøyen/Grønland-beboeres samtidsskildringer er et annet. Organisasjonen LEV (“Lift every Voice”) gjennomfører i disse dager en intervjuinnsamling med deltakere i fjorårets George Floyd-demonstrasjoner, mens krefter i Fellesrådet for Historielag i Oslo blant mye annet er i gang med å samle minner fra 1960- og 70-tallet i kretsen rundt Gateavisa og Hjelmsgatekollektivet. Alt dette er eksempler på kulturarv som bare finnes i form av muntlige uttrykk, fortellinger og tradisjoner, hvor språket vårt er det som formidler det uhåndgripelige.
Oslo er rik på utøvende kunst. Fra Operaen og institusjonsteatrene, til Oslo Fortellerfestival og mange standupscener. Det er en økende interesse for sammenhengene mellom de folkelige fortellingene om samtid og levd liv i form av muntlig historie, og utøvende kunst på mer eller mindre institusjonalisert nivå. Begge parter vil styrkes på mer systematisert utveksling og samarbeid, og her ligger det store utfordringer for lokal kulturpolitikk.
Pride-festival og Id-feiring er to eksempler på sosiale praksiser, feiringer og ritualer som har blitt viktige deler av Oslos immaterielle kulturmiljø de siste årene. Noe så enkelt som å lage en oversikt, formidle kontakt, erfaringsutveksling og utstyrsdeling mellom ulike arrangører vil være en naturlig oppgave for en instans i den kommunale kulturadministrasjonen.
Oslofolks kunnskaper og praksiser i forhold til naturen og universet er også rike deler av byens immaterielle kulturmiljø. Feiringer som St. Hans, advent, 1. og 17. mai er elementer som hører hjemme i ei kulturmelding.
Når det gjelder tradisjonshåndverk, så er det den ene greina av immateriell kultur som faktisk er forstått og tatt på alvor etter at Norge signerte konvensjonen. Men også Oslo trenger å skrive inn verning og styrking av tradisjonelle håndverk i sin plan.
I tillegg til disse, og med et mer nasjonalt tilsnitt, finner vi i Oslo også Norsk Folkeminnesamling ved UiO og Norsk etnologisk granskning ved Norsk Folkemuseum.
Hos Norsk Folkeminnesamling finner vi Line Esborg som er ansvarlig for mer enn 4600 selvbiografier skrevet av vanlige mennesker og samlet inn for forskning. Samlet utgjør dette minnematerialet en Norgeshistorie skrevet av befolkningen selv, altså deres ord om deres egen subjektivt opplevde virkelighet. Dette er en rik kilde til norsk samfunnsliv og hverdag fra 1800-tallets slutt til i dag. Dette kommer i tillegg til Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe sine innsamlinger av eventyr og sagn, og samlingene fra de rundt 400 andre innsamlerne som har dokumentert menneskers kulturuttrykk fra hele 18- og 1900-tallet.
Hos Norsk etnologisk gransking (ved Norsk Folkemuseum), har de siden 1946 samlet inn, forvaltet, formidlet og forsket på historier fra dagliglivet. De ser på seg selv som et nasjonalt ressurssenter for innsamlingen av personlige minner, og har de siste årene jobbet iherdig med nettsiden www.minner.no hvor alle oss vanlige folk kan laste opp minner, historier og fortellinger fra vår tid. Her har vi siden covid-19 pandemien samarbeidet tett om å gjennomføre nettintervjuer med folk fra hele landet for å samle inn historier om hvordan livene deres har endret seg i takt med stadig nye retningslinjer.
Forslag:
Det har vært et uttalt mål for oss i Memoar i lang tid å jobbe i retning et senter for muntlig historie i Norge. Om den skal ligge under et Senter for Immateriell Kulturarv som Memoar har sendt inn et høringsinnspill til, eller om det skal være et senter for seg selv gjenstår å se, poenget er at det begynner å haste med å ta den immaterielle kulturarven vår på alvor. Det er viktig å forstå at immateriell kultur er bredere enn tradisjonshåndverk og folkemusikk, og nettopp denne smale oppfatningen av hva immateriell kulturarv er, tror vi har gjort at muntlig historie knapt har fått noe oppmerksomhet i Norge i det hele tatt. I andre land som vi liker å sammenligne oss med, som England og USA, er Nasjonalbiblioteket involvert som arkiv- og bevaringsinstans, og huser vanlige folks historier i egne senter som American Folklife Center (USA) og National Life Stories (UK). I tillegg til dette er muntlig historie (eller oral history) en velkjent og anerkjent metode/bevegelse/samling både i akademia, organisasjonslivet og det frivillige feltet.
Kanskje bør Oslo lage en egen plan for immaterielt kulturmiljø- og -arv? Memoar melder seg i så fall gjerne som bidragsyter i arbeidet med å utvikle den.
Alternativt bør planen som er ute til høring tilføres et nytt avsnitt, for eksempel: “Immateriell kultur og muntlig historie”. Det kan inneholde en drøfting og tydeliggjøring av begrepet.
Det ville vært positivt om Oslo kommune gjorde seg til pioner når det gjelder å ta i bruk hele feltet innen immateriell kultur. Det kan gjøres ved å gå tilbake til konvensjonsteksten og slå fast definisjoner og kulturområder som hører inn under de fem fokusområdene som er spesielt nevnt; 1) muntlige uttrykk, fortellinger, tradisjoner og språk, 2) Utøvende kunst, 3) Sosiale praksiser, feiringer og ritualer, 4) kunnskap og praksiser som omhandlar naturen og universet og 5) tradisjonshåndverk”, og inkludere muligheten for å ta i bruk kommunens virkemidler også på immaterielle kultur-områder som ikke nødvendigvis passer inn i, eller er inkludert, i disse fem.
Av konkrete tiltak i planen tillater vi oss å foreslå at Oslo kommune tar initiativ til å starte ei innsamling av muntlige kilder til byens samtidshistorie. Det er allerede et slikt arbeid i gang, i regi av prosjektet “Muntlig historie for alle”, der både Memoar, Norsk Folkeminnesamling og Norsk etnologisk gransking er med. Historielagene i Oslo er også på vei inn i dette, med Fellesrådet for historielag i spissen. Ved å skrive en slik minneinnsamling inn i planen, vil arbeidet kunne få et veldig løft.
Vi i Memoar mener at kulturmiljømeldinga som den står nå tar godt vare på de fysiske kulturminnene i byen, men det er et stort mangel på hensynet til immateriell kulturarv. Med dette innspillet håper vi å kunne være en positiv bidragsyter inn mot en endring på det.
Med vennlig hilsen,
Memoar Oslo v/Cathrine Hasselberg
414 22 756
Memoar.blog 